• iselinbst

  • Forsiden
  • Add meg
  • Facebook
  • Instagram
  • Personlig; vre deprimert

    Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal begynne? Eller om jeg i det hele tatt vil begynne? Jeg tenker egentlig at jeg bare vil droppe skrive noe som helst, og bare skjule alt inni meg. Men jeg vet at helt inners inne s er det mye bedre f skrevet ned flelsene mine. Jeg kan ikke si jeg fler meg helt trygg p det, for jeg vet ikke hva alle dere andre som sitter bak deres skjerm tenker og sier om meg. Det kan vre bde positiv og negativt.. kanskje det er noen andre som sliter med de samme tankene, og trenger og hre at det ikke bare er dem.

    Helt siden jeg fikk Madelen, s har det vrt noe inni meg som ikke helt har stemt. Jeg var plutselig ikke den samme som fr, og jeg hadde ikke samme energien. S klart det blir forandret nr man fr barn. Ting blir tfferen, nettene blir mer slitsomme og rotet blir verre. Det er mange utfordringer med f et barn, og det vre 17 r er nok ogs en av dem. Jeg har s klart ikke angret et sekund p at jeg fikk barn s tidlig, for vi har vrt kjempe heldige. Vi klarer oss bde konomisk, husmessig, forholdsmessig og andre ting rimelig bra synes jeg. Men det er s klart utfordrende ogs.. nr man ikke har utdanningen og jobb i boks, man kan ikke lenger vre med venner s mye lenger og man fler seg ofte litt alene. Det var hvertfall snn jeg hadde det!

    Jeg merket ikke at jeg var deprimert fr over 2 r etter at det faktisk startet. Jeg visste ingenting om hva det var, og tenkte lite over det. Det var ikke noen rundt meg som sg at jeg ikke hadde det s bra, s da gikk det bare lengre og lengre. Det var ingen som hadde fortalt meg at dette var noe man plutselig kunne f, og det jeg forbant med depresjon var galne folk p film som satt p isolat. Jeg visste med andre ord litt for lite til selv slite med dette. Heldigvis hadde jeg en veninne som hadde gtt gjennom det samme, og sa jeg burde g til legen. Og det er jeg evig glad for, for ellers kunne utfallet ha blitt enda verre enn det ble.

    Men nr jeg frst kom meg til legen, s var jeg blitt s drlig at jeg ikke orket noen ting. Jeg ville helst ikke se folk, butikken ble noe jeg gruet meg veldig til og det aller gyeste jeg visste var sove leenge. Jeg sg ikke lyst p livet i det hele tatt, og satt for det meste i min egen lille boble. Det gikk s klart utover familien, og det er jo ikke rett. Jeg var veldig mye sur og grinete, og det skulle ikke mye til fr jeg mistet tolmodigheten.

    Det ble litt lettere nr jeg visste om hva som var galt med meg, og jeg hadde noe forholde meg til. Jeg hadde en sykdom.. en diagnose.. og jeg visste at jeg mtte prve jobbe meg ut at det sorte hullet mitt. Jeg ble etterhvert bedre, og ting sg litt lysere ut. Jeg prvde bruke tid med den lille familien min, og finne p ting med Madelen. Jeg hadde p dette tidspunket veldig drlig samvittighet, og flte jeg hadde feilet som mor for Madelen.. Det var jo ikke hennes feil at jeg var syk, og jeg flte meg drlig fordi hun flere ganger sg meg grte. Jeg mtte gjre alt for at ting skulle bli bedre, og ting ble bedre.

    Da jeg ble gravid med Minato s flte jeg meg veldig bra. Selv om jeg var drlig bde i hodet og i bekkenet, s sg alt mye lysere ut. Jeg flte den lykken, og humret var p plass. Jeg prvde bli litt mer sosial, men jeg kjente p at det var litt vanskelig for meg enda. Jeg var fortsatt usikker p meg selv, men likevel flte jeg meg lykkelig.
    Permisjonstiden var og en bra tid, og jeg trodde jeg var helt frisk.

    Da jeg begynte jobbe igjen s merket jeg ganske fort at det ikke var noe god ide. Jeg ble drligere og drligere.. I frste rekke var det migrenen som ble mye verre enn fr, og rett fr jul tok den av. Nr jeg har s mye vondt i hodet, s blir jeg ikke lykkelig. Det st opp og fle at denne dagen blir nok uten migrene, for s vente noen timer og migrenen er p fullt, det blir slitsomt i lengden.

    Jeg sluttet i jobben, og har bare blitt enda verre i hodet mitt. Jeg fungerer snn halvveis, men det er bare viss jeg ikke gjr noe. Alt av fysisk aktivitet utlser hodeverken, og da er det i gang. N har jeg gtt et halvr med migrene minst 5 dager i uken, og jeg tar jo mer migrenetabletter enn jeg skal. Jeg har fortalt dette til legen, og nevrologene sier ikke annet enn at det ikke er mer de kan gjre. Det vite at det ikke er noe mer som kan bli gjort for meg, og at de bare lar meg ta mer medisin enn hva som er anbefalt bekymrer meg veldig. Og tanken p ikke klare oppn noe pga. at jeg har vondt i hodet, den er ikke noe god.

    Jeg begynte handle ting p nettet oftere nr jeg ikke hadde bra dager. Jeg flte da at dagen ble bedre av det, og jeg fikk en slags lykkerus hver gang jeg bestillte noe. Det ble verre og verre, og med rene har det i grunn gtt for langt. Jeg hentet pakker p posten omtrent hver dag, og fikk med meg alt av nyheter som var kommet. Jeg sendte s klart tilbake omtrent like mye som jeg bestillte, men det var bare det bestille noe i seg selv som gjorde meg glad. Dette har pgtt over flere r, s det har blitt en avhengighet. Det har for det meste vrt ting til ungene jeg har bestillt, men jeg har vel innsett at de ikke trenger jakker i alle farger eller det nyeste fra alle merker. Jeg har n klart slutte, og er faktisk utrolig stolt over meg selv. Det er utrolig hardt (jeg vet det hres ekstremt ut, men det kan sammenlignes med andre avhengigheter), men jeg har klart det. N er eneste gangene jeg kjper noe nr vi virkelig trenger ting, og det skal jeg klare holde!!

    Jeg har merket at den siste tiden har vrt utrolig tung, og jeg sprerrer meg selv inne i min lille sorte boble igjen. Jeg vet denne gangen hva som er galt med meg, men likevel s syns jeg det greieste er skjule det helt. Jeg hper det bare henger sammen med B12 mangel, og at alt skal g over nr jeg fr tabletter p det, for det hadde s klart vrt det enkleste. Det kan vre en kombinasjon av alt som foregr bde med hus, kurs osv, i tillegg til hsten som kommer snikende.

    Jeg tenkte likevel det kunne vre greit f ting ned p "papiret", for jeg er en person som helst ikke snakker om flelser (jeg er mer den harde typen, hehe). N fler jeg ikke det er like tabu snakke om dette som frste gang jeg oppdaget det, men likevel s er det hardt innrmme og klare sette ord p det. Den eneste jeg har sagt til at jeg sliter n er Kim, og det er faktisk bare fordi han oppdaget at jeg grt (helt ut av det bl). Han spurte hva det var, og jeg klarte hikste frem noen ord. Han forstr ikke noe av det uansett, s jeg fler det bare blir feil. Han prvder, men i mitt hode blir alt han gjr feil.

    Jeg tipper det er flere som fler noe av det samme, og jeg hper det er noen andre som klarer sette seg litt inn i min situasjon (eller jeg hper s klart ikke at noen andre er syke da). Jeg syns hvertfall det hjelper bare f skrevet ned litt av det jeg fler, selv om jeg merker jeg klarer ikke skrive mer i detalj er uansett. Jeg er ikke sterk nok til dette for yeblikket fler jeg, og jeg er ikke klar for ta hele det store steget med legge ut alt jeg fler og tenker inni meg.

    #mammablogg #mamma #depresjon #sykdom




    Kommentarer

    Nina

    26.09.2014 kl.23:07

    Tft av deg skrive om dette.

    Hper du tar tiden til hjelp,du har jo den fine familien din rundt deg ogs:)

    Iselin - mamma og interir

    27.09.2014 kl.12:28

    Nina: Takk :) Ja, jeg har det! Jeg vet jo det gr bra, for det gjr det jo alltid. Hsten er jo en litt typisk tid for den slags ogs.

    Nina

    27.09.2014 kl.20:18

    sj ja,har ft meg deprimert selv p hsten og vintern.Er jo s mrkt og guffent.

    Anoma Larsen

    23.10.2014 kl.14:28

    Du er tff! Jeg trodde jeg var den eneste som hadde det snn og flte meg som den vrste mammaen siden jeg selv sliter med depresjon og har hatt det veldig tungt. Hper det gr bedre med deg n :)

    Iselin - mamma og interir

    24.10.2014 kl.10:04

    Anoma Larsen: Du ogs :)
    Det gr opp og ned, men jeg har alltid et hp om at det skal g over snart!

    Malin

    14.11.2014 kl.21:33

    Alle i familien vr bryr seg masse om deg, og alle trenge deg! Ingen av oss er s veldig fremp nr det kommer til flelser, men vit no da at me e kjempeglad i deg<3 Hpa tie fremmve blir bedre, nr huset str ferdig og du har fullfrt det du brenner for!! :-) <3

    Iselin - mamma og interir

    20.12.2014 kl.00:38

    Malin: Du e go du, Malin <3

    Skriv en ny kommentar

    Iselin - mamma og interir

    Matbloggtoppeniselinbst

    Sk i bloggen

    Kategorier

    Arkiv

    Siste innlegg

    Lenker

    Bloggdesign

    Fra RRH Webdesign
    hits