• iselinbst

  • Forsiden
  • Add meg
  • Facebook
  • Instagram
  • Personlig; Å være deprimert

    Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal begynne? Eller om jeg i det hele tatt vil begynne? Jeg tenker egentlig at jeg bare vil droppe å skrive noe som helst, og bare skjule alt inni meg. Men jeg vet at helt inners inne så er det mye bedre å få skrevet ned følelsene mine. Jeg kan ikke si jeg føler meg helt trygg på det, for jeg vet ikke hva alle dere andre som sitter bak deres skjerm tenker og sier om meg. Det kan være både positiv og negativt.. kanskje det er noen andre som sliter med de samme tankene, og trenger og høre at det ikke bare er dem.

    Helt siden jeg fikk Madelen, så har det vært noe inni meg som ikke helt har stemt. Jeg var plutselig ikke den samme som før, og jeg hadde ikke samme energien. Så klart det blir forandret når man får barn. Ting blir tøfferen, nettene blir mer slitsomme og rotet blir verre. Det er mange utfordringer med å få et barn, og det å være 17 år er nok også en av dem. Jeg har så klart ikke angret et sekund på at jeg fikk barn så tidlig, for vi har vært kjempe heldige. Vi klarer oss både økonomisk, husmessig, forholdsmessig og andre ting rimelig bra synes jeg. Men det er så klart utfordrende også.. når man ikke har utdanningen og jobb i boks, man kan ikke lenger være med venner så mye lenger og man føler seg ofte litt alene. Det var hvertfall sånn jeg hadde det!

    Jeg merket ikke at jeg var deprimert før over 2 år etter at det faktisk startet. Jeg visste ingenting om hva det var, og tenkte lite over det. Det var ikke noen rundt meg som såg at jeg ikke hadde det så bra, så da gikk det bare lengre og lengre. Det var ingen som hadde fortalt meg at dette var noe man plutselig kunne få, og det jeg forbant med depresjon var galne folk på film som satt på isolat. Jeg visste med andre ord litt for lite til å selv slite med dette. Heldigvis hadde jeg en veninne som hadde gått gjennom det samme, og sa jeg burde gå til legen. Og det er jeg evig glad for, for ellers kunne utfallet ha blitt enda verre enn det ble.

    Men når jeg først kom meg til legen, så var jeg blitt så dårlig at jeg ikke orket noen ting. Jeg ville helst ikke se folk, butikken ble noe jeg gruet meg veldig til og det aller gøyeste jeg visste var å sove leenge. Jeg såg ikke lyst på livet i det hele tatt, og satt for det meste i min egen lille boble. Det gikk så klart utover familien, og det er jo ikke rett. Jeg var veldig mye sur og grinete, og det skulle ikke mye til før jeg mistet tolmodigheten.

    Det ble litt lettere når jeg visste om hva som var galt med meg, og jeg hadde noe å forholde meg til. Jeg hadde en sykdom.. en diagnose.. og jeg visste at jeg måtte prøve å jobbe meg ut at det sorte hullet mitt. Jeg ble etterhvert bedre, og ting såg litt lysere ut. Jeg prøvde å bruke tid med den lille familien min, og finne på ting med Madelen. Jeg hadde på dette tidspunket veldig dårlig samvittighet, og følte jeg hadde feilet som mor for Madelen.. Det var jo ikke hennes feil at jeg var syk, og jeg følte meg dårlig fordi hun flere ganger såg meg gråte. Jeg måtte gjøre alt for at ting skulle bli bedre, og ting ble bedre.

    Da jeg ble gravid med Minato så følte jeg meg veldig bra. Selv om jeg var dårlig både i hodet og i bekkenet, så såg alt mye lysere ut. Jeg følte den lykken, og humøret var på plass. Jeg prøvde å bli litt mer sosial, men jeg kjente på at det var litt vanskelig for meg enda. Jeg var fortsatt usikker på meg selv, men likevel følte jeg meg lykkelig.
    Permisjonstiden var og en bra tid, og jeg trodde jeg var helt frisk.

    Da jeg begynte å jobbe igjen så merket jeg ganske fort at det ikke var noe god ide. Jeg ble dårligere og dårligere.. I første rekke var det migrenen som ble mye verre enn før, og rett før jul tok den av. Når jeg har så mye vondt i hodet, så blir jeg ikke lykkelig. Det å stå opp og føle at denne dagen blir nok uten migrene, for å så vente noen timer og migrenen er på fullt, det blir slitsomt i lengden.

    Jeg sluttet i jobben, og har bare blitt enda verre i hodet mitt. Jeg fungerer sånn halvveis, men det er bare viss jeg ikke gjør noe. Alt av fysisk aktivitet utløser hodeverken, og da er det i gang. Nå har jeg gått et halvår med migrene minst 5 dager i uken, og jeg tar jo mer migrenetabletter enn jeg skal. Jeg har fortalt dette til legen, og nevrologene sier ikke annet enn at det ikke er mer de kan gjøre. Det å vite at det ikke er noe mer som kan bli gjort for meg, og at de bare lar meg ta mer medisin enn hva som er anbefalt bekymrer meg veldig. Og tanken på å ikke klare å oppnå noe pga. at jeg har vondt i hodet, den er ikke noe god.

    Jeg begynte å handle ting på nettet oftere når jeg ikke hadde bra dager. Jeg følte da at dagen ble bedre av det, og jeg fikk en slags lykkerus hver gang jeg bestillte noe. Det ble verre og verre, og med årene har det i grunn gått for langt. Jeg hentet pakker på posten omtrent hver dag, og fikk med meg alt av nyheter som var kommet. Jeg sendte så klart tilbake omtrent like mye som jeg bestillte, men det var bare det å bestille noe i seg selv som gjorde meg glad. Dette har pågått over flere år, så det har blitt en avhengighet. Det har for det meste vært ting til ungene jeg har bestillt, men jeg har vel innsett at de ikke trenger jakker i alle farger eller det nyeste fra alle merker. Jeg har nå klart å slutte, og er faktisk utrolig stolt over meg selv. Det er utrolig hardt (jeg vet det høres ekstremt ut, men det kan sammenlignes med andre avhengigheter), men jeg har klart det. Nå er eneste gangene jeg kjøper noe når vi virkelig trenger ting, og det skal jeg klare å holde!!

    Jeg har merket at den siste tiden har vært utrolig tung, og jeg sprerrer meg selv inne i min lille sorte boble igjen. Jeg vet denne gangen hva som er galt med meg, men likevel så syns jeg det greieste er å skjule det helt. Jeg håper det bare henger sammen med B12 mangel, og at alt skal gå over når jeg får tabletter på det, for det hadde så klart vært det enkleste. Det kan være en kombinasjon av alt som foregår både med hus, kurs osv, i tillegg til høsten som kommer snikende.

    Jeg tenkte likevel det kunne være greit å få ting ned på "papiret", for jeg er en person som helst ikke snakker om følelser (jeg er mer den harde typen, hehe). Nå føler jeg ikke det er like tabu å snakke om dette som første gang jeg oppdaget det, men likevel så er det hardt å innrømme og klare å sette ord på det. Den eneste jeg har sagt til at jeg sliter nå er Kim, og det er faktisk bare fordi han oppdaget at jeg gråt (helt ut av det blå). Han spurte hva det var, og jeg klarte å hikste frem noen ord. Han forstår ikke noe av det uansett, så jeg føler det bare blir feil. Han prøvder, men i mitt hode blir alt han gjør feil.

    Jeg tipper det er flere som føler noe av det samme, og jeg håper det er noen andre som klarer å sette seg litt inn i min situasjon (eller jeg håper så klart ikke at noen andre er syke da). Jeg syns hvertfall det hjelper bare å få skrevet ned litt av det jeg føler, selv om jeg merker jeg klarer ikke skrive mer i detalj er uansett. Jeg er ikke sterk nok til dette for øyeblikket føler jeg, og jeg er ikke klar for å ta hele det store steget med å legge ut alt jeg føler og tenker inni meg.

     

     

    #mammablogg #mamma #depresjon #sykdom

     




    Kommentarer

    Nina

    26.09.2014 kl.23:07

    Tøft av deg å skrive om dette.

    Håper du tar tiden til hjelp,du har jo den fine familien din rundt deg også:)

    Iselin - mamma og interiør

    27.09.2014 kl.12:28

    Nina: Takk :) Ja, jeg har det! Jeg vet jo det går bra, for det gjør det jo alltid. Høsten er jo en litt typisk tid for den slags også.

    Nina

    27.09.2014 kl.20:18

    Æsj ja,har føt meg deprimert selv på høsten og vintern.Er jo så mørkt og guffent.

    Anoma Larsen

    23.10.2014 kl.14:28

    Du er tøff! Jeg trodde jeg var den eneste som hadde det sånn og følte meg som den værste mammaen siden jeg selv sliter med depresjon og har hatt det veldig tungt. Håper det går bedre med deg nå :)

    Iselin - mamma og interiør

    24.10.2014 kl.10:04

    Anoma Larsen: Du ogsåå :)
    Det går opp og ned, men jeg har alltid et håp om at det skal gå over snart!

    Malin

    14.11.2014 kl.21:33

    Alle i familien vår bryr seg masse om deg, og alle trenge deg! Ingen av oss er så veldig frempå når det kommer til følelser, men vit no da at me e kjempeglad i deg<3 Håpa tie fremmøve blir bedre, når huset står ferdig og du har fullført det du brenner for!! :-) <3

    Iselin - mamma og interiør

    20.12.2014 kl.00:38

    Malin: Du e go du, Malin <3

    Skriv en ny kommentar

    Iselin - mamma og interiør

    Matbloggtoppeniselinbst

    Søk i bloggen

    Kategorier

    Arkiv

    Siste innlegg

    Lenker

    Bloggdesign

    Fra RRH Webdesign
    hits