• iselinbst

  • Forsiden
  • Add meg
  • Facebook
  • Instagram
  • Ung mamma vs gammel mamma

    Hei hei!

    I dag tenkte jeg ta opp et tema som jeg fler jeg har en del meninger om, nemlig dette vre ung mamma. Jeg trodde nesten at det snart var slutt p all dritt slengingen og baksnakkingen om unge mdre, for jeg har ikke hrt s mye til det i det siste, men n har jeg sett hos andre bloggere at det absolutt ikke er slutt p dette enda. Det kan vel vre at det bare er jeg som begynner bli gammel, s da er det ikke jeg det gr utover enda.

    Jeg er s lei av lese om folk som spr; "hvorfor vil du dlegge ungdomstiden din"? Dette er voksne mennesker, som til og med har barn selv som ofte sier. Er det virkelig det dere mener om barna deres? At de har delagt livene deres? Har man ikke lenger et liv nr man blir foreldre? Jeg klarer ikke helt forst hvordan noen kan sprre om noe snt, og samtidig mener de at de er gode foreldre. Hva med fokusere litt mer p deres egne barn, enn bry dere s mye om andre sitt liv? Det er ikke alle som har behov for feste hver helg, reise jorden rundt og bare sove lenge i helgene. For noen har livet litt andre verdier.



    For det frste nr man blir gravid som 16 ring for eksempel, s har man faktisk nok tenke p. Man trenger ikke at alle andre (kanskje de som er p alder med sine egne foreldre) skal snakke bak ryggen, stille masse teite sprsml og vre negativ til alt. Er man 16 nr man blir gravid, s vet man faktisk selv at man er ung, man trenger ikke at alle andre skal fortelle det.

    Jeg ser det er veldig mange som fler at de ikke har "lov" til glede seg til babyen kommer nr man er ung, og snn flte jeg og det. Det er liksom en skam det vre gravid s ung, s da br man absolutt ikke vre glad over graviditeten i det hele tatt. Man skal ikke kunne ta magebilder, og vise magen stolt frem. Dette er noe man m vre minst 20+ for gjre (kanskje helst 25+). Gamle gravide (ja, jeg sier gamle.. man har jo allerede satt unge mdre i en bs) trenger ikke bevise at de klarer ting hele tiden.



    Jeg var p mange ultralyder med Madelen, og jeg fikk alltid et "Oi" eller et sjokket ansikt nr de leste alderen min fra journalen. Jeg ble spurt hver gang om jeg rykte mens jeg var gravid (fordi Madelen var liten), og ble alltid minnet p at jeg ikke mtte drikke alkohol. Selv om jeg var ung, s var jeg faktisk ikke dum. Det finnes grenser for meg og liksom. Jeg fikk og en del beskjeder om at det var veldig vanlig at barnefaren ikke ville vre i bildet nr vi var s unge, s dette mtte jeg vite.

    Jeg lurer virkelig p hva som fr folk til si s mye stygt til folk bare p grunn av alder. Gir du som er 25 eller 30 mer kjrlighet til barnet ditt? Har ikke hjertet blitt fullt utvokst enda nr man er 16? Samfunnet vi lever i er et merkelig sted. Her fokuserer man stort p mobbing p skolen (av andre barn), men nr voksne mennesker sitter bak en skjerm og hakker ned p mennesker som kunne vrt barna deres, da er det noe som er hakkende galt. Er det rart barn mobber, nr foreldrene sitter mobber selv.

    Alle kan argumentere med at man m ha utdanning, hus, bil, vre gift osv fr man fr barn, men n er det ikke alltid snn. De som blir gravide fr de er 18 r blir som oftest ikke planlagt gravide. Er det da mer ansvarlig ta abort? Jeg m da rlig si at jeg syns det er mye vrre nr folk p 20 tar abort fordi de vil helst ut reise og ha det gy noen r til. Jeg mener det at man skal ta ansvar for det som har skjedd, for alle vet da hva som kan skje nr man har sex. Viss man vil kan man vre minst en like god mor som noen eldre.



    Det er klart det aller beste er ha tingene i boks fr man fr barn, men de aller fleste klarer seg helt fint for det. Selv om man kanskje har litt drlig konomi i starten, s har man rd til det man trenger. Det er kanskje ikke alle som kan spise dyre middager hver dag, reise p utenlandsturer hvert r og kjpe nett det de vil, men jeg tror ikke det er alle eldre som kan det heller. Man gjr det beste ut av situasjonen man har, og det burde holde i massevis. Man kan ikke komme si at noen er drlig mor fordi man prver hardt. Det er ikke s vanskelig som det hres ut fortsette p utdanning selv om man har barn. Man fr til det meste, og det finnes mange muligheter n til dags.

    S til alle dere som elsker sende stygge blikk eller skrive stygge kommentarer bare p grunn av alderen til en person, kanskje dere skal tenke dere litt mer om neste gang. Hva er det som gjr det s mye bedre? Du er vel bare hundre ganger verre bare du tenker tanken p gjre noe stygt. Du oppnr helt sikkert ikke s mye mer glede ved vre slem med andre? Da m man i s fall ha det fryktelig vondt med seg selv..




    Hvor gammel var du da du fikk barn?

    #mammablogg #ungmamma #meninger

    Personlig; hva skjedde?

    Jeg husker en gang for lenge siden. Jeg var en glad og positiv jente, med mye energi som varte dagen lang. Jeg elsket vre sosial, og hadde mange venner. Jeg var utadvent, og var ikke redd for s mye. Hva skjedde med den jenta??.. Jo, det skal jeg si.. "life took me".

    Jeg begynte p videregende, og merket allerede da at ting forandret seg. Jeg hadde jo kjreste, s jeg tilbragte s klart mye tid med han. Jeg hadde og en fantastisk klasse, og hadde det bra. Jeg merket jo det at ting forandret seg, men det var ikke negativt p den mten. Jeg ble jo og gravid den andre delen av frste ret mitt, og da ble jo livet snudd p hode. Jeg klarte meg likevel bra, og fullfrte skolen med lite fravr.

    Til hsten igjen s begynte jeg p skole, men det gikk ikke mange dagene fr jeg mtte ha bare hjemmearbeid. Jeg var mye drlig, og klarte ikke g p skolen. Tiden gikk, og jeg fikk verdens nydeligste prinsesse. Tiden etter fdsel gikk som smurt, og vi hadde mye besk av bde venner og familie hele tiden omtrent (noen ganger for mye og). Vi hadde god hjelp i de rundt oss, og vi kunne fortsatt vre unge ogs.

    Etter permisjonen skulle jeg starte p skole igjen. Madelen var ikke mer enn 8 mnd gammel, men jeg flte meg likevel klar for komme i gang. Jeg ville jo fullfre skole, og jeg gledet meg veldig. Frste halve ret gikk ganske greit, tiltross for en del fravr p grunn av migrenen var blitt litt verre. Andre delen av ret var verre.. Vi hadde en liten klasse, og jeg flte aldri jeg passet helt inn. De to jeg var mest med var ikke der s mye lenger, og jeg klarte ikke helt vre meg selv. Jeg hadde jo alltid noen vre med, men jeg flte likevel ikke at jeg passet inn. Jeg var ikke like pen og utadvent som jeg pleide vre, og flte meg litt ukomfortabel. Jeg hadde mer vondt i hodet, og hadde mer fravr. Jeg fant ut at jeg skulle gjre mitt aller beste p skolen, og gikk ut med flere 6-ere og 5-ere (noe jeg aldri hadde hatt fr). Jeg var stolt over meg selv!

    Etter sommerferien skulle jeg starte jobbe i barnehage. Det var nok her ting begynt g galt for min del. Jeg flte aldri jeg passet helt inn, og klarte ikke helt trives. Jeg hadde mange kjempe greie kollegaer, s det var ikke noe si p. Det kan vre at det var det at jeg var den yngste. Jeg tror kanskje jeg hadde trengt vre mer i lag med mennesker p min alder. Jeg ble hvertfall drligere og drligere. Jeg var mye borte fra jobb, og de dagene jeg var p jobb s l jeg p sofaen hele dagen nr jeg kom hjem. Hodet mitt taklet ikke det, og dette gjorde at jeg ble mer og mer usosial.

    Jeg flte meg ikke lenger som meg selv, og var mye deppa. Jeg kom meg til legen i februar, og det ble konkludert med at jeg var deprimert. Jeg ble sykemeldt, men ville begynne jobbe 50% etter en uke. Jeg hadde s lyst fullfre lretiden min, jeg ville f det til. Ting ble ikke bedre av jobbe, og jeg ble bare drligere. Jeg testet mange medisiner og behandlinger for hodeverken min. Jeg var p bde MR og til nevrolog flere ganger, og de fant ikke noe annet enn at det var kronisk migrene.
    Depresjonen ble verre og verre, og n var jeg virkelig forandret.

    Jeg begynte finne glede i andre ting. Jeg fant ut at det kjpe nye ting, og bestille ting p nettet var det som gjorde meg glad. Det f nye ting var en ren glede for meg, og gjorde dagen litt lysere. Dette ble fort til noe jeg ble avhengig av, og jeg hadde ikke helt kontroll lenger. Jeg brukte all den tid jeg orket p fritiden p Madelen, og nr vren/sommeren kom ble ting litt lysere. Vi prvde vre ute s mye vi kunne, og gikk en del p piknik. Jeg fortsatte i 50%, og gjorde mitt beste.

    Nr hsten kom igjen ble ting verre. Jeg mtte g ned til 40%, og klarte s vidt det. Jeg hadde p denne tiden en god del medisiner, og det flgte med bivirkinger ogs. Jeg gikk opp mye i vekt av de, og var enda mer trett. Dette var en veldig mrk tid for meg, og jeg flte meg veldig alene. Jeg ville ikke snakke om hvordan jeg hadde det, og latet fint som at ting var fint.

    I Desember fant jeg ut jeg var gravid, og mtte slutte med alt av medisiner med det samme. Dette gjorde at jeg hadde s utrolig vondt i hodet. Det var konstant i starten, og jeg flte meg helt forferdelig. Jeg ble sykemeldt noen uker, og s skulle jeg over for jobbe p skole. Dette var helt grusomt. Jeg var kvalm og hadde vondt i hodet omtrent hele tiden, og klarte ikke f med meg noe. Jeg klarte ikke hjelpe 4 klasse med leksene en gang. I slutten av Mars fant vi ut at jeg skulle avslutte, og heller begynne igjen etter permisjonen.

    Resten av svangerskapet gikk litt opp og ned. Jeg var bedre i hode, for det var ikke s mye stress lenger. Jeg flte humret ble bedre, og vi gledet oss til f en liten gutt. Det var en del ekstra kontroller og snt den siste tiden, men dette er jo noe mange gjr. Nr han kom til verden gikk det mye bedre enn forventet. Den frste tiden var slitsom s klart, men ting kom seg nr jeg fikk medisin igjen. Jeg holdt hodet i sjakk for det meste, og det var ikke noe jeg stresset meg. Det som betydde noe denne perioden var familien min, og den tiden skulle nytes. Jeg klarte meg veldig bra helt frem til jeg startet i jobb igjen.

    Nr jeg begynte i jobb igjen etter permisjonen s kom alt tilbake. Jeg merket det ble for mye for meg, og jeg var tilbake der jeg var fr. Mye borte fra jobb, lite energi og jeg flte meg ikke bra. I desember klarte jeg ikke mer.. Jeg flte meg veldig syk, og hadde ikke energi. Jeg hadde vondt i hode konstant, og klarte omtrent ikke komme meg opp av sengen. Jeg ble sykemeldt, og var det til godt over nytt r.

    Jeg fant etter hvert ut at dette gav seg ikke, s jeg valgte i samarbeid med Nav og andre avslutte lretiden min. Etter et par mneder begynte jeg komme meg, og sg litt lysere p ting. Jeg klarte tenke klart igjen, og tenkte veldig mye p hva jeg skulle bli. Etter mye planleggig, fant jeg ut at jeg skulle starte p Etablerer kurs, og prve starte egen bedrift. Jeg var veldig klar for dette, og gledet meg mye. I tillegg til dette s startet vi med oppussing av huset i samme periode.

    I starten var alt bare gy, og jeg flte meg topp. Jeg klarte meg bra p kurset, og ting gikk som jeg ville. Men etter en stund merket jeg at jeg begynte bli sliten, nr hsten var der hadde jeg mange plager. Jeg hadde vondt i magen, hode, svimmel, kvalm, trett osv. Det var en lang rekke! Jeg tok massevis av blodprver, og hadde mange legetimer. Det ble ikke funnet ut hva det var, men det roet seg litt etter hvert. Jeg jobbet p for klare kurset, og det klarte jeg. N sto jeg p egenhnd.

    I desember begynte ting ikke g helt som det skulle. Kim ble permittert, husbygging kostet mer enn det skulle.. Vi hadde lite penger, og det var mye stresse med. Jeg flte jeg hadde for mye over meg, og ble veldig sliten. Jeg vet ikke hva som skjedde, men jeg ble bare drlige. Nett n ser jeg ikke lys i noe tunell, og fler meg bare veldig nede. Uansett om Kim har ftt jobben tilbake, s har ting gtt s langt.

    N fler jeg at omtrent alle dagene er like gale. Jeg gr med trykk i hode hele dagen, jeg ser ikke klart, blir svimmel av alt, sliter med sovne om natten, fler jeg aldri blir uthvilt.. Jeg kunne sovet hele dagen, men det gr jo ikke. Jeg m jo holde meg p beina for ungene mine. Jeg klarer ikke gjre noen andre oppgaver for tiden, og m bare bruke alt tiden jeg har mens de er i skole/barnehage og om kveldene til hvile. Det er tungt.. men jeg hper virkelig at ting skal komme seg snart. Lege p fredag, og da m nye tiltak til tror jeg.





    Jeg ser jo frisk ut, vel?

    #mammablogg #depresjon #psykisksykdom

    Fortelle til familie

    Hei hei!

    I dag tenkte jeg fortelle litt om mine tanker og opplevelser angende komme hjem som 16 ring fortelle at man er gravid. Bare det f det til synke inn selv er i grunn mer enn nok for en 16 ring nr man er gravid, det er s ufattelig mange tanker som snurrer rundt i hodet. Jeg visste faktisk ikke hvor jeg skulle gjre av meg nr legen fortalte det til meg (da hadde jeg allerede tatt en test hjemme, men den var vi helt sikker p var feil siden streken var svak). Hele livet ble forandret p bare minutter, og tankene strmmet p som bare det, men den tanken som slo meg mest var hvordan jeg skulle si det til mamma.

    Da vi kom hjem fra legen s mtte vi jo fortelle det, nr man er s ung s er det ikke noe som heter at det er best vente til det har gtt 12 uker. Mamma visste jeg skulle til legen, det var hun som hadde bestillt time og gitt meg penger (men det var fordi jeg hadde vondt i magen, s vi skulle bare skjekke opp hva det kom av.. det kunne jo vrt hva som helst). Jeg kommer aldri til glemme nr jeg tok opp telefonen og ringte.. det frste jeg sa var at jeg ikke fikk bruk for pengene hos legen, s de kunne hun f tilbake. Da kom s klart sprsmlet om hvorfor, og da klarte jeg ikke si s mye. Jeg fikk etter hvert frem et "fordi".. Da er overraskende nok det frste mamma spr om; "du er vel ikke gravid?", og jeg fr frem et "jo". Etter dette var ikke samtalen s mye lengre enn at vi m snakke om det senere.
    Den neste p lista var Kim sin mamma.. Her var det ikke jeg som skulle st for snakkingen, s for min del gikk dette mye lettere. S klart Kim gruet seg nok noe enormt, men det mtte jo gjres. Hun tok det veldig fint, faktisk litt for fint i mine yne. For meg ble det litt vel mye nr hun sprang p loftet samme dagen og hentet ned babyklr, og jeg klarte ikke helt sette meg inn i den gleden s fort.

    Senere sammen dagen s avtalte min mamma og Kim sine foreldre mtes for snakke om dette, og vi var s klart med vi ogs. De hadde veldig forskjellige meninger, og jeg flte litt at vi ikke hadde noe vi skulle sagt nett der og da. Mamma var veldig p at vi virkelig mtte tenke over det, og det hadde nok mest med at hun fikk meg da hun bare var to r eldre, s hun hadde erfaring med det. Hun visste hvordan det var mtte snu hver krone for f konomien til g rundt, og generelt hvor tungt det kunne vre. Kim sine foreldre har jo adoptert alle fire av deres barn, og var s klart kommet seg godt p beina selv fr de fikk barn. De hadde s klart ikke samme livserfaringen rundt nett dette, og da er det klart de sg saken fra to sider. Men heldigvis var begge parter enige om at de skulle sttte oss uansett hva vi valgte gjre, og det har de gjort.




    Resten av familien ventet vi litt med, utenom pappa, men han fikk mamma ansvaret med informere. Som forventet s sa han ikke noe srlig, og det var litt av grunnen til at jeg helst ikke ville si noe. Det var jo s klart noe som innebar veldig mange flelser fra min side, og da var jeg redd for nett den reaksjonen han hadde. Det var jo i grunn ganske greit, men s hadde jeg jo s klart lyst at han skulle reagere litt mer (bare snn for vise at han brydde seg litt mer om meg og mitt liv).

    Etterhvert som tiden gikk s mtte jo resten av familien ogs f vite det, og jeg syns det var s skummelt. Jeg flte at mange snakket bak ryggen min (det er s klart ikke sikkert noen gjorde dette). Det at besteforeldre skulle f vite det syns jeg var det verste, og jeg flte jeg hadde skuffet dem. Jeg flte at de ikke syns jeg var gammel nok, og at jeg ikke var moden nok til f barn. Det var ingen som sa noe snt til oss, men jeg flte ikke at noen sa at vi kom til greie det heller. Men heldigvis har vi ftt sttte fra familien hele veien, og det er jeg utrolig takknemlig for.

    Vi har ftt s utrolig mye hjelp helt fra starten av. Vi har ftt hjelp til alt fra jobbing med hus, konomisk, barnevakt og bare det ha familie rundt oss s vi vet vi kan komme til. Jeg tviler p at vi hadde klart oss like bra om vi hadde bodd et sted helt uten noe familie, for de har virkelig vrt en sttte for oss.

    #mammablogg #gravid #ungmamma

    The awful depression

    Ja, det mtte jo bare komme enda et personlig innlegg her inne. Dere som ikke har interesse av dette, kan bare se bort et yeblikk. Jeg fler bloggen er en del av meg, og da blir det logisk for meg dele litt av mine tanker her inne. Til og med de som ikke er s bra. De som jeg prver skjule for alle rundt meg. De som jeg gr rundt med selv, og som tar overtaket over meg bare jeg ser bilder eller hrer spesielle sanger. Det er faktisk helt utrolig, jeg kan hre p en sang og vite om jeg var lykkelig eller ikke nr jeg pleide hre p den sangen.

    Jeg er nemlig ganske langt nede om dagene, noe som er og stor grunn til at dere ikke hrer s mye fra meg her p bloggen. Jeg er sliten hele tiden, og orker omtrent ingenting. Jeg fler alt gr mot meg, og alt blir for masse nett n. Jeg har begynt se serier p tv, og det er virkelig et tegn p at jeg ikke er nett som jeg burde vre. Jeg har aldri tatt meg tid til ting som det, men n s fler jeg at jeg skyver alt annet bort, og bare stenger ute alle tankene i hodet mitt.

    Jeg pleier alltid si at jeg har kontroll over depresjonen min n, for jeg vet jo hva som feiler meg. Men noen ganger lurer jeg virkelig p om jeg har kontroll p noe som helst. Gr det egentlig an ha kontroll over en sykdom som han selv har? For det er jo faktisk en psykisk sykdom, og har man egenlig kontroll over sin egen psyke nr man er psykisk syk?.. Jeg syns hvertfall at det letteste er si at alt er okei, og at jeg klarer meg fint. Jeg unngr de fleste samtaler som handler om meg, for det er lettere snn.

    De vonde tankene kan jeg ha for meg selv etter at barna er i seng. Jeg er en person som ikke klarer f frem et ord nr jeg liksom skal snakke om ting. Jeg er vant til si "alt er helt fint, "jeg er ikke sint" eller "jeg er ikke lei meg for noe". Det fles lettere gjre det p den mten.

    Jeg tror det aller verste med vre deprimert er at jeg ikke vet hvorfor jeg er det. S klart det er mye som kan vre med p at det gr opp og ned, men hvorfor jeg fikk det i frste omgang vet jeg rett og slett ikke. Jeg merker jo det er mange ting jeg savner, og det er mye jeg har mistet litt etter litt p grunn av denne dumme sykdommen. Jeg fler jeg har mistet meg selv i det store hele, for jeg er ikke den samme personen jeg en gang var. Jeg er ikke den glade jenta som elsket alt med livet og ikke var redd for ting lenger. Det er ganske trist at min egen personlighet er borte.. Men jeg fr bare lete, s kanskje jeg en dag finner den igjen.



    #depressed #mammablogg

    Personlig; vre deprimert

    Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal begynne? Eller om jeg i det hele tatt vil begynne? Jeg tenker egentlig at jeg bare vil droppe skrive noe som helst, og bare skjule alt inni meg. Men jeg vet at helt inners inne s er det mye bedre f skrevet ned flelsene mine. Jeg kan ikke si jeg fler meg helt trygg p det, for jeg vet ikke hva alle dere andre som sitter bak deres skjerm tenker og sier om meg. Det kan vre bde positiv og negativt.. kanskje det er noen andre som sliter med de samme tankene, og trenger og hre at det ikke bare er dem.

    Helt siden jeg fikk Madelen, s har det vrt noe inni meg som ikke helt har stemt. Jeg var plutselig ikke den samme som fr, og jeg hadde ikke samme energien. S klart det blir forandret nr man fr barn. Ting blir tfferen, nettene blir mer slitsomme og rotet blir verre. Det er mange utfordringer med f et barn, og det vre 17 r er nok ogs en av dem. Jeg har s klart ikke angret et sekund p at jeg fikk barn s tidlig, for vi har vrt kjempe heldige. Vi klarer oss bde konomisk, husmessig, forholdsmessig og andre ting rimelig bra synes jeg. Men det er s klart utfordrende ogs.. nr man ikke har utdanningen og jobb i boks, man kan ikke lenger vre med venner s mye lenger og man fler seg ofte litt alene. Det var hvertfall snn jeg hadde det!

    Jeg merket ikke at jeg var deprimert fr over 2 r etter at det faktisk startet. Jeg visste ingenting om hva det var, og tenkte lite over det. Det var ikke noen rundt meg som sg at jeg ikke hadde det s bra, s da gikk det bare lengre og lengre. Det var ingen som hadde fortalt meg at dette var noe man plutselig kunne f, og det jeg forbant med depresjon var galne folk p film som satt p isolat. Jeg visste med andre ord litt for lite til selv slite med dette. Heldigvis hadde jeg en veninne som hadde gtt gjennom det samme, og sa jeg burde g til legen. Og det er jeg evig glad for, for ellers kunne utfallet ha blitt enda verre enn det ble.

    Men nr jeg frst kom meg til legen, s var jeg blitt s drlig at jeg ikke orket noen ting. Jeg ville helst ikke se folk, butikken ble noe jeg gruet meg veldig til og det aller gyeste jeg visste var sove leenge. Jeg sg ikke lyst p livet i det hele tatt, og satt for det meste i min egen lille boble. Det gikk s klart utover familien, og det er jo ikke rett. Jeg var veldig mye sur og grinete, og det skulle ikke mye til fr jeg mistet tolmodigheten.

    Det ble litt lettere nr jeg visste om hva som var galt med meg, og jeg hadde noe forholde meg til. Jeg hadde en sykdom.. en diagnose.. og jeg visste at jeg mtte prve jobbe meg ut at det sorte hullet mitt. Jeg ble etterhvert bedre, og ting sg litt lysere ut. Jeg prvde bruke tid med den lille familien min, og finne p ting med Madelen. Jeg hadde p dette tidspunket veldig drlig samvittighet, og flte jeg hadde feilet som mor for Madelen.. Det var jo ikke hennes feil at jeg var syk, og jeg flte meg drlig fordi hun flere ganger sg meg grte. Jeg mtte gjre alt for at ting skulle bli bedre, og ting ble bedre.

    Da jeg ble gravid med Minato s flte jeg meg veldig bra. Selv om jeg var drlig bde i hodet og i bekkenet, s sg alt mye lysere ut. Jeg flte den lykken, og humret var p plass. Jeg prvde bli litt mer sosial, men jeg kjente p at det var litt vanskelig for meg enda. Jeg var fortsatt usikker p meg selv, men likevel flte jeg meg lykkelig.
    Permisjonstiden var og en bra tid, og jeg trodde jeg var helt frisk.

    Da jeg begynte jobbe igjen s merket jeg ganske fort at det ikke var noe god ide. Jeg ble drligere og drligere.. I frste rekke var det migrenen som ble mye verre enn fr, og rett fr jul tok den av. Nr jeg har s mye vondt i hodet, s blir jeg ikke lykkelig. Det st opp og fle at denne dagen blir nok uten migrene, for s vente noen timer og migrenen er p fullt, det blir slitsomt i lengden.

    Jeg sluttet i jobben, og har bare blitt enda verre i hodet mitt. Jeg fungerer snn halvveis, men det er bare viss jeg ikke gjr noe. Alt av fysisk aktivitet utlser hodeverken, og da er det i gang. N har jeg gtt et halvr med migrene minst 5 dager i uken, og jeg tar jo mer migrenetabletter enn jeg skal. Jeg har fortalt dette til legen, og nevrologene sier ikke annet enn at det ikke er mer de kan gjre. Det vite at det ikke er noe mer som kan bli gjort for meg, og at de bare lar meg ta mer medisin enn hva som er anbefalt bekymrer meg veldig. Og tanken p ikke klare oppn noe pga. at jeg har vondt i hodet, den er ikke noe god.

    Jeg begynte handle ting p nettet oftere nr jeg ikke hadde bra dager. Jeg flte da at dagen ble bedre av det, og jeg fikk en slags lykkerus hver gang jeg bestillte noe. Det ble verre og verre, og med rene har det i grunn gtt for langt. Jeg hentet pakker p posten omtrent hver dag, og fikk med meg alt av nyheter som var kommet. Jeg sendte s klart tilbake omtrent like mye som jeg bestillte, men det var bare det bestille noe i seg selv som gjorde meg glad. Dette har pgtt over flere r, s det har blitt en avhengighet. Det har for det meste vrt ting til ungene jeg har bestillt, men jeg har vel innsett at de ikke trenger jakker i alle farger eller det nyeste fra alle merker. Jeg har n klart slutte, og er faktisk utrolig stolt over meg selv. Det er utrolig hardt (jeg vet det hres ekstremt ut, men det kan sammenlignes med andre avhengigheter), men jeg har klart det. N er eneste gangene jeg kjper noe nr vi virkelig trenger ting, og det skal jeg klare holde!!

    Jeg har merket at den siste tiden har vrt utrolig tung, og jeg sprerrer meg selv inne i min lille sorte boble igjen. Jeg vet denne gangen hva som er galt med meg, men likevel s syns jeg det greieste er skjule det helt. Jeg hper det bare henger sammen med B12 mangel, og at alt skal g over nr jeg fr tabletter p det, for det hadde s klart vrt det enkleste. Det kan vre en kombinasjon av alt som foregr bde med hus, kurs osv, i tillegg til hsten som kommer snikende.

    Jeg tenkte likevel det kunne vre greit f ting ned p "papiret", for jeg er en person som helst ikke snakker om flelser (jeg er mer den harde typen, hehe). N fler jeg ikke det er like tabu snakke om dette som frste gang jeg oppdaget det, men likevel s er det hardt innrmme og klare sette ord p det. Den eneste jeg har sagt til at jeg sliter n er Kim, og det er faktisk bare fordi han oppdaget at jeg grt (helt ut av det bl). Han spurte hva det var, og jeg klarte hikste frem noen ord. Han forstr ikke noe av det uansett, s jeg fler det bare blir feil. Han prvder, men i mitt hode blir alt han gjr feil.

    Jeg tipper det er flere som fler noe av det samme, og jeg hper det er noen andre som klarer sette seg litt inn i min situasjon (eller jeg hper s klart ikke at noen andre er syke da). Jeg syns hvertfall det hjelper bare f skrevet ned litt av det jeg fler, selv om jeg merker jeg klarer ikke skrive mer i detalj er uansett. Jeg er ikke sterk nok til dette for yeblikket fler jeg, og jeg er ikke klar for ta hele det store steget med legge ut alt jeg fler og tenker inni meg.

    #mammablogg #mamma #depresjon #sykdom

    Back in time

    Denne blogginga mi gr veldig drlig for tiden merker jeg, og det gjr nok dere ogs. Jeg vet liksom ikke helt hva jeg skal skrive om nett n, og jeg har vrt en god del syk. Jeg har derfor tatt veldig lite bilder, s i dag blir det litt tilbake blikk. Jeg tenkte vise dere bilder av meg selv fra 2006, frem til 2013. Jeg kan ikke helt fatte selv at jeg legger ut dette, men mange av bildene er jo s morsom/tragiske at de bare m deles.



    2006: Ai ai ai.. her ser dere meg som fjortis, og jeg var virkelig fjortis. Trutmunn var kulest alts!



    2007: Jeg kan ikke si jeg hadde kommet meg helt p et r, men litt voksnere var jeg faktisk blitt.



    2008: Tenk at dette ret skulle jeg bli mamma, og p det frste bildet er jeg faktisk gravid. Hvem i alle dager skulle tro at jeg skulle g fra fjortis til mamma p bare noen mneder.



    2009: Her kan man faktisk se at jeg har forandret meg veldig etter at jeg fikk Madelen, til tross for smokken i munnen, var jeg faktisk mye mer voksen.



    2010: Her var jeg begynt blogge, og prvde meg p outfit bilder i blandt, hehe. Ville gjerne blitt s tynn igjen da, det hadde vrt fint om kom av seg selv som det gjorde da.



    2011: Savner det lange hret!! og brunfargen... haha



    2012: Dette ret ble det omtrent bare tatt magebilder som gravid, s jeg fant omtrent bare instagram bilder.



    2013: Bilde nr 2 er nok det nyeste bildet jeg har tatt av meg selv, p julaften i fjord.

    Liker dere innlegg som dette?
    Ser dere noe forandring?

    Merkeklr til barn

    Siden det er s mye snakk om disse merkeklrene til barna n, s tenkte jeg slenge meg p, si min mening om dette. Egentlig forstr jeg ikke hvorfor denne debatten er blitt s stor, for er det virkelig s stort.

    Frst og fremst s m jeg si at jeg er litt p begge sider av saken. Jeg s nett en debatt p tv, og syns ikke de helt klarte forklare seg der. Jeg har sett at noen ser p skikkelige barneklr som; Reima, Lilleba, Memini, Molo osv som merkeklr, og viss dette er merkeklr s er jeg helt for det. Da kan jeg vel si at jeg omtrent bare har merkeklr til barna mine, men s ser ikke jeg p dette som merkeklr da. Og de sa p tv at man gjorde en god invistering om man kjpte Burberry klr til en ute barnehage, da mener jeg de har misforsttt.

    Ytterty er noe jeg mener man br bruke penger p til barn, men det br og vre fra merker som faktisk satser p gode klr. Jeg har hatt fleire Reima dresser, fordi jeg er veldig fornyd med disse. Vi har testet mange merker, bde dyre og billige, og Reima er det vi er mest fornyd med. Jeg har og testet dyre drlige merker, som Ticket To Heaven. Det kjpe disse luene til 13-1400 kroner syns jeg ikke er ndvendig, men hadde jeg hatt penger til kjpe mye snne ting, s hadde jeg gjort det. Jeg har da jeg som mange andre sttt sett p disse fine luene som ligger i hyllene p Akrobaten og andre barnebutikker.

    Ullklr er noe barna trenger meste parten av ret her i Norge, og de kommer jo ogs i merker. Jeg liker kjpe gode ullplagg til mine, spesielt Minato som blir s fort syk. Siden mange merker at merker som Hust&Claire, Memini, Lilleba og alle disse er feil kjpe, s er det vel da bedre at Minato skal g syk hele ret da, bare fordi vi ikke skal bruke skikkelige klr p han.

    Jeg har flere plagg til barna mine i bde Ralph Lauren, Gant, Burberry, Kenzo osv. Dette er ikke noe jeg mener er ndvendig p noe som helst mte, men foreldre m da f kjpe det de vil til barna sine. Vi har ogs hatt noen par Hunter stvler Madelen, men dette er faktisk de stvlene jeg er mest fornyd med, og det er de Madelen liker best. Jeg liker designer klr selv, og liker og da unne noe ekstra p barna mine nr jeg er ute reiser for eksempel. Jeg har ikke konomi til kjpe en haug med klr av denne typen, men jeg tror nok det at viss jeg var rik hadde jeg kjpe mye mer. Jeg ser p utseende p klr (hvertfall p bukser, gensere osv.), og syns merkeklrene ofte er finere.

    Det er mange som sier at det er nett samme kvalitet p dyre og billige klr, dette er ikke noe jeg har ftt erfart enda. Vi har testet klr fra veeldig mange merker, og merker stor forskjell. Jeg vasker s klart klr veldig ofte, og merker det at klr fra spesielt Hm blir stygge omtrent med det samme. Men igjen s syns jeg klr fra Cubus, Lindex osv holder seg ganske bra. Jeg har og ftt erfart at Ralph Lauren sine klr er ganske stive, mens Gant sine er super gode.
    Men alt i alt, s blir i hvertfall mine klr fra kjedebutikker mye fortere delagt enn de dyrere. Men det trenger ikke koste over tusen lappen for et plagg for vre bra.

    Jeg lurer litt p hva folk mener om Nike, Stormberg og andre sport merker, for p meg virker det som at det er greit. Men det har jo faktisk nett den samme prislappen som disse kjente barnemerkene. Det br vel vre feil dette og da, for ingen kan si at Nike klr er s mye bedre enn Lilleba, Molo osv.

    Jeg tror nok det at denne debatten begynte med at noen foreldre blir rett og slett sjalue p at andre i vennegjengen har bedre konomi, og kan derfor kjpe dyrere ting. For dette er faktisk foreldre som lager en big deal av. Om det er s fryktelig mye mobbing pga. dette p skoler og snt, s forstr jeg ikke hvorfor de ikke kan innfre uniform i norge. Dette er noe jeg har nsket siden jeg var liten, og det er noe de fleste andre land har. Det blir rett og slett for dumt fortelle foreldre hva de skal kjpe til sine barn. Hva s om noen vil kjpe Moncler jakker med en prislapp p 5-6000 kr, dette hadde ikke vrt noe problem viss di hadde hatt uniform p skolen.

    Viss det skal forsette snn som dette, s m man vel kjpe vinterklrene til barna p Sparkjp da. Da m vel barna g fryse i 5 minus grader, for viss ikke s fr de kritikk.

    Jeg syns ikke det er rett at man skal g tenke p om den og den blir sjalu nr jeg kjper klr til barna mine. Nr forledrene snakker s mye om dette, s er det ikke rart at barn ned i tre rs alderen bryr seg om hvilke merker det er p klrene. For viss foreldre faktisk kunne la vre bry seg med dette, s er det ingen barnehage barn som hadde kommet p av seg selv vre opptatt av om de andre hadde like bra merke p skoene sine.




    Som dere ser her s har jeg en god blanding til mine barn, og snn kommer det til fortsette. Ingen fr meg til slutte kjpe de klrene jeg vil til barna mine. Da m det i s fall vre konomien som sier stopp!

    Jeg sier bare; la folk f kjpe det de selv vil, samme om det er dyrt eller billig. Tenk hva du vil om folk, men det gr vel an holde kjeft om det?

    leve med kronisk sykdom

    I dag tenkte jeg dele enda et litt personlig innlegg med dere. Jeg har plutselig sltt den skrekken fra meg nr det gjelder dele ting om meg selv som ikke er like gy. Etter at jeg klarte skrive om depresjonen min s er jeg ikke like redd lenger, eg tenker ikke like mye over hva andre tenker.

    Som de fleste sikkert har ftt med dere s sliter jeg med kronisk migrene. Dette er s klart ikke det verste jeg kunne hatt, det jeg s klart ti ganger verre med kreft og snne ting som det, men det er likevel ikke lett for meg. Jeg sliter med hodepine hver eneste dag, og har skikkelig migrene minst 4-5 ganger i uka. Dette tar jo p, og jeg klarer ikke leve som de fleste andre p min alder ville gjort. Jeg tar daglig tabletter som skal forebygge (og disse hjelper litt), i tillegg s har jeg tabletter nr jeg fr anfall. De dagene jeg gjr noe som helst mer enn ta meg av ungene og rydde litt, s fr jeg anfall. Jeg har sikkert brukt nok penger til en sydentur p et par r n, og det bare p medisiner, legetimer, spesialister, behandling osv. Det er en utgift som er utrolig kjip, og nr de i tillegg gjr feil p apoteket (s jeg m betale nesten 400 kr for en liten pakke med migrene medisin), s blir jeg ekstra lei.



    Jeg jobber 50% i barnehage n, og hadde ikke klart noe mer. Bare disse 50% gjr meg s pass psykisk nedbrutt at jeg ikke vet hva jeg skal gjre. Det har vrt en dag p jobb der jeg ikke har mttet ta noe medisin, og da fikk jeg s migrene nr jeg kom hjem at jeg mtte bare legge meg med det samme. Jeg vet jo at jeg ikke kan ha en snn jobb, og det eneste som hadde passet meg jobbe med er hjemmearbeid med fleksibel tid. Men hvor i alle dager finner man snne jobber uten noe srlig utdanning da? Jeg blir helt spr av tenke p alt dette.

    Jeg fler veldig ofte at jeg ikke strekker til nr det gjelder barna, og at jeg ikke er en god nok mamma. Jeg vil s gjerne vre det, men det er ikke alltid like lett. Jeg burde jo s klart greid alt selv, men det gjr jeg ikke. Jeg m ofte ha hjelp til ting, rett og slett fordi jeg har s vondt i hodet at jeg ikke vet hva som er opp eller ned. Nr jeg s gjerne vil leke med barna mine, s er det ofte jeg heller m velge bruke litt tid p hvile mens de leker fint sammen. Jeg tenker alltid at jeg vil vre ute med dem, og ha det gy, men s blir det til at jeg ikke orker. Kim er utrolig flink med dem, og tar begge med uten at han har noe problem med det. Det er ikke noe god flelse fle at man ikke strekker til, og klarer gi barna nok oppmerksomhet.



    De sier til meg at det ikke er noe gjre med migrenen min, og at jeg m leve med det. Vi har prvd s mye forksjellig, og jeg har vrt til flere nevrologer men alle sier det samme. Jeg m bare prve holde en balense p det med medisiner. Jeg blir rett og slett drlig bare av tanken, og klarer ikke se s veldig positivt p hvordan ting skal bli. Jeg vil jo ikke leve p nav, jeg er faktisk ikke 22 r en gang. Noen ganger s vil jeg bare kutte av hodet mitt, snn at jeg fler meg s mye bedre. Da kan jeg jo ikke ha noe vondt mer, men det blir nok ikke lett den beste lsningen det heller.

    S, det var litt klaging fra meg idag :)

    Andre som har kronisk migrene?

    Stikkord:

    Det vre ung mamma

    Noen mneder etter jeg fylte 16 r fant jeg ut at jeg var gravid. Dette var s klart ikke noe som var planlagt, men vi var nok bare alt for lite forsiktige. Da jeg ble gravid hadde jeg vrt i lag med Kim i 1 1/2 r ca, og vi hadde det bra. Vi (han) snakket om abort, men det var ikke et alternativ. Jeg har alltid vrt i mot abort, og mener at man skal ta ansvar for alle vet hva som kan skje. Det tok en stund fr det gikk skikkelig opp for oss, men etterhvert var det bare begynne planlegge det "nye" livet.

    Familiene vre reagerte veldig ulikt, men ingen ble direkte sinte. Alle var veldig stttende, men abort ble nevnt fra andre ogs. Vi var trossalt bare 16 og 17, og jeg ser n at vi faktisk bare var barn. Nr jeg n ser p mine egne ssken og nrmer seg den alderen, s ser jeg absolutt ikke for meg at de skulle ftt barn s tidlig. Fra venner var det veldig varierte holdninger, men f sa s mye.

    Da jeg gikk gravid frste gang s ante jeg ingenting, jeg hadde ingen venner med barn og ingen til gi meg tips om ting og tang. Jeg ante ikke hvilke babyting som var best, eller hvilken strrelse jeg kjpe av babyty. N er jeg med i mange forum, leser blogger osv, som er til stor hjelp. Dette var noe jeg ikke hadde hrt om fr, da var det liksom bare det snakke med folk p nettby som var kult. Jeg hadde en jordmor p sikkert nrmere 50 r til veilede meg med diverse brosjyrer, men det hjalp i grunn lite. Jeg hadde bde svangerskaps kvalme og bekkenlsning, men jeg ante ikke hvor mange uker gravid jeg var, jeg telte ca. mneder jeg.



    Jeg og Kim flyttet sammen i august 2008, ca. 3 mnd fr Madelen kom til verden. Vi hadde da ingen mbler, s vi tok i mot det vi fikk. Da jeg ble gravid hadde ingen av oss jobb, eller inntekt. Kim fikk seg lrlingplass, og jeg levde p stipend penger + engansstnaden. Jeg skjnner ikke hvordan vi klarte det i starten, men vi hadde heldigvis god hjelp. Vi var s heldige at hus det fikk vi gratis, og det samme med bil. Det frste ret fikk vi betalt strmrekning, og jeg fikk penger av mamma i tillegg i mnd. P denne tiden var verken interir eller nettshopping noe jeg hadde stor lidenskap for, s vi sparte nok en god del p det.

    Natten etter bursdagen til Kim (som var 19. November), gikk vannet mitt. Jeg hadde s klart ikke peiling p hvordan ting skulle skje, s jeg bare sa til Kim at jeg tror jeg tisste p meg, haha. Vi fant jo fort ut at det ikke var det, og ringte til sykehuset. Vi mtte s klart ha p sminke og fikse hr, samt rydde huset fr vi kunne ringe etter ambulanse. Fdselen var mye bedre enn jeg hadde forberedt meg p. Alle hadde sagt til meg at det var helt forferdelig og jeg trodde dette kom til bli det verste som fantes.

    20. November, kl 15.21 fikk vi verdens nydeligste datter i hendene. Vi var s stolte, og jeg flte meg ikke ung et sekund lenger. Vi ble nok begge to forandret p sekundet nett da, og det gikk endelig opp for oss at vi var blitt foreldre. Vi hadde masse besk, og et supert opphold p sykehuset. Vi kom hjem til fyr i peisen, og store deler av familien var der for ta i mot oss.



    I startet syns jeg av og til det ble litt masse besk til tider, for det var folk her hele tiden, hele dget. Jeg tror nok det var mest det at vi hadde eget hus, s her var en fin plass samles. Det er jo ikke s mange som nett har fylt 17 som har et eget hus, de fleste har kanskje en liten student leilighet. Jeg savnet nok og litt det bare kunne g ut med venner helt i starten, men den lysten gikk fort over. Jeg hadde i grunn mer enn nok med ta meg av en liten en, og hadde i grunn ikke noe tid til overs.

    Jeg var utrolig lykkelig med min lille familien, og vi hadde det s bra. Vi klarte oss godt med det lille vi hadde konomisk, men det er nok veldig mye pga. all den hjelpen vi fikk fra familien. Vi elsket begge to se Madelen vokse og utvikle seg, og vi var kjempe stolte over henne.

    Da jeg begynte p skole igjen hsten etter var ikke alt bare rosenrdt lenger. Madelen begynte tidlig i barnehagen, snn at jeg skulle f tatt ferdig utdanning. Jeg likte meg veldig lite p skolen, og flte ikke jeg passet inn noen sted. Jeg klarte f bra karakterer, men hadde allerede da masse fravr pga. migrene. Jeg fullfrte, og tenkte at alt skulle bli bedre da jeg startet jobbe.
    P dette stadiet var jeg nok allerede deprimert av forskjellige grunner, men det gikk ikke opp for meg fr etter jeg hadde jobbet en stund.

    Det fle at en ikke strekker til er ikke noe god flelse. Jeg kunne ikke g bde p jobb, og fungere hjemme. Det ha kronisk migrene er ikke noe gy, og jeg har igrunn bare slitt mer og mer med det. Jeg ble etterhvert sykemeldt, og klarte meg da litt bedre. Men likevel s hadde jeg det tungt, og sg ikke lyst p noen ting.



    Etter ha slitt med jobb og depresjon i litt over et r, ble jeg gravid igjen. Denne gangen var det halvveis planlagt, eller vi hadde hvertfall snakket om det, mer trengtes i grunn ikke. 17. Desember 2011 fant vi det ut, og det var hvertfall en stor glede fra min side. Kim var litt mer skeptisk, med tanke p konomi og om vi da kunne gi Madelen alt hun trengte (eller alt hun ville ha som han sa). Jeg var n 20 r, og flte meg veldig voksen. Jeg klarte ikke jobbe lenge, pga. jeg ikke kunne ta migrene medisinene mine.

    Da jeg sluttet jobbe, og kunne prioritere familien, ble alt mye lysere for meg. Jeg var rett og slett glad igjen, og brukte mye tid med Madelen og p planlegge til neste kom. Selv om jeg hadde bekkenlsning fra tidlig, s hadde jeg super masse energi plutselig. Det merke at en mrk sky bare forsvinner er en fantastisk flelse. Jeg trodde alt kom til vre supert for alltid n, det var hvertfall det jeg hpet p.

    Jeg merket mye til det at det var flere og flere av vennene mine som ikke brydde seg s mye lenger. Det skjedde nok en del mens jeg var deprimert, men da la jeg ikke merke til andre. N som jeg flte meg s bra s hpet jeg i grunn p f masse besk og vre masse med vennene mine. S klart hadde jeg mange rundt meg enda, men jeg ble nok skuffa over at de fleste ikke hadde tid lenger. Mange sa de skulle ta kontakt, men s skjedde det aldri.

    Til tross for dette med at jeg ikke hadde like mange rundt meg lenger, s hadde jeg en bra permisjons periode. Det er jo mer enn nok henge fingrene i med to sm, og spesielt har det vrt det nr Kim var p jobb. Det var og i disse periodene jeg flte meg litt mer ensom, og begynte tenke p at jeg hadde lyst p litt besk. Det har nok en del med det at vi fortsatt er unge, og det er ikke s mange av vennene vre som enda har ftt seg barn. Jeg har ftt en del nye venner med barn da, og det er utrolig fint. For dette var noe jeg savnet da jeg fikk Madelen.



    N nrmer jeg meg 22 r, og noen vil kanskje kalle meg en ung mor enda. Jeg har gtt to r som lrlig, og har enda to r igjen. Jeg fler at jeg aldri kommer noen steder, og merker at jeg begynner bli deprimert igjen. Det er tungt, og jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjre. Jeg klarer ikke jobbe mer enn 50% i den jobben jeg har n, men de fleste rundt meg sier jeg m fullfre det jeg har begynt p. Jeg vet virkelig ikke lenger, og har i grunn bare lyst legge meg. Jeg er lei av vre deprimert, og hvertfall nr jeg vet at jobben og migrenen er grunnen til det.


    Hvor gammel var du da du ble mamma?

    Selfie



    Bare fordi jeg fikk s lyst.

    Vi er ikke perfekte

    Siden det er s mye snakk om at mamma blogger og andre blogger later som de lever det perfekte liv, med ingen bekymringer, s tenkte jeg at jeg kan skrive litt om mine uvaner. Jeg har mange uvaner og er langt i fra den perfekt sunne mammaen som liksom gjr alt perfekt. Dere skjnner det at vi klarer oss veldig fint selv om barna vre ikke bare spiser kologisk mat, aldri fr smake noe stt og snne ting. Madelen har mange lekepistoler og elektroniske duppeditter, og Minato fr faktisk lov vre i et rom i 10 minutter alene viss jeg er p kjkkenet for ta oppvasken.

    Det er ofte jeg spiser masse usunn mat, og tar meg en sjokolade selv om det er onsdag. Jeg drikker Pepsi max nesten hver dag, for det er jammen ikke lett slutte med det. Jeg syns rett og slett det er flaut at jeg som er "voksen" ikke bare spiser spinat og egg hver dag, for det er blitt et voldsomt press p dette med spise sunt for tiden. Spesielt ser jeg p veldig mange blogger, at det bare blir lagt ut bilder av den sunne maten de spiser. Jeg lurer p om det virkelig er s mange som er flinke bare spise sunt, eller om det bare er p bloggen det blir fremstilt snn. S klart det finnes mange av dem som gjr det snn, og det er jo utrolig bra.

    En annen ting jeg gjr, men som jeg sjelden viser her p bloggen er at jeg ryker. Dette er ikke noe jeg er stolt over, og jeg syns ikke det er rett at det skal komme mange bilder av meg som ryker p en mamma blogg. Jeg har gjort dette siden jeg var 14 r, men jeg har klart slutte under begge graviditetene mine (men s klart begynt igjen..). All ryking foregr s klart ute, s vet dere det og slipper tenke mer p det.

    Nr jeg er alene med barna, s bruker jeg ofte tven som barnevakt, s jeg kan f gjort litt andre ting. Det er s mye styr rundt dette med at barn ikke skal se tv osv, men her gjr jeg det snn. Det er veldig lett si det at barn ikke skal gjre det og det, men det er faktisk ikke alltid like lett i vikeligheten. Jeg er heller ikke superflink til leke med barna i mange timer om dagen, for det meste s leker de med seg selv. S klart vi leker med dem, men jeg syns selv det at p noen dager blir det for lite.

    Nr det gjelder leggetidene til Madelen er vi heller ikke alltid like flinke (dette er vel spesielt Kim som ikke er s nye p). Vi har faste tider p barnehage dager, men i helgene kan det ofte bli veldig sent fr vi fr somlet henne i seng. Jeg syns det er veldig greit ha faste tider da, men med det samme han kommer hjem s blir de brutt. Hun fr og ofte lov se litt p ipaden sin eller spille litt ds fr hun legger seg.

    Det er nok en million andre ting og som ikke vi er s veldig flinke p, men dette var det jeg kom p n. Jeg fler ikke at jeg skjuler dette p bloggen heller, men jeg har lest s mange artikler om mammablogger som "lager" det perfekte liv for seg selv via bloggen.



    Andre som er litt lik meg eller?

    Budsjett

    I gr kveld fant jeg ut at jeg skulle sette meg ned for lage budsjett og finne ut av hvor mye penger vi faktisk bruker. Vi tjener i grunn ikke lite, eller hvertfall ikke Kim, men likevel gr alltid pengene ut. Jeg skte litt rundt etter budsjett og sparetips, og fant sparebank1 sin budsjett mal. Jeg laset den ned og begynte fylle inn. Jeg fikk litt sjokk nr jeg faktisk sg hvor mye vi bruker p ingenting, eller undvendige ting til oss og barna. Jeg vet jo veldig godt selv at jeg er avhengig av netthandling, og prver desperat venne meg av med det. N har jeg virkelig gtt inn for det, og skal ikke kjpe noe vi ikke har bruk for fremover. Jeg m ta en mned om gangen, og denne har jeg satt av 1500 kr til klr og sko. Dette skal brukes til en kjeledress til meg som jeg trenger p jobb, og cherroxer til barna.

    N nrmer det seg jo jul ogs, og i r skal vi klare ikke kjpe s dyre presanger. Jeg skal ikke skrive her hvor mange tusen vi brukte p julegaver i fjord, men den summen br betydlig ned i forhold til hva vi fr inn. I r har jeg to som skal ha julekalendere ogs, s jeg tror de skal f pne pakke kalenderen annenhver dag, og s har de hver sin sjokoladekalender utenom. Matbudsjettet har jeg satt til 5000 kr, men jeg tror ikke vi bruker s mye p mat i mneden, s det fr jeg se n etter September. Vi spiser ofte hos sviger foreldrene mine, og da bruker vi ikke s mye p middager s vi ville gjort om vi bare spiste hjemme. Nr Kim er p jobb ogs, s er det jo mat til en mindre.

    Jeg kjenner jeg er veldig klar for dette n, og det hadde vrt utrolig deilig kunne sette av masse penger i mneden. Jeg vil jo gjerne kunne spare til ting, og spesielt til husbygging.



    Andre som er avhengig av nettshopping? Skriver dere budjsett? Noen gode tips?

    Love you





    Tihi, Kim kommer til hate meg for legge ut disse bildene, men jeg bare mtte. Hvor ofte er det vi tar bilder sammen liksom, sist vi tok snne bildet var vel nr vi var 15 r. Love you, kjresten min <3

    Les mer i arkivet Juni 2015 Mai 2015 April 2015
    Iselin - mamma og interir

    Matbloggtoppeniselinbst

    Sk i bloggen

    Kategorier

    Arkiv

    Siste innlegg

    Lenker

    Bloggdesign

    Fra RRH Webdesign
    hits