• iselinbst

  • Forsiden
  • Add meg
  • Facebook
  • Instagram
  • Ung mamma vs gammel mamma

    Hei hei!

    I dag tenkte jeg å ta opp et tema som jeg føler jeg har en del meninger om, nemlig dette å være ung mamma. Jeg trodde nesten at det snart var slutt på all dritt slengingen og baksnakkingen om unge mødre, for jeg har ikke hørt så mye til det i det siste, men nå har jeg sett hos andre bloggere at det absolutt ikke er slutt på dette enda. Det kan vel være at det bare er jeg som begynner å bli gammel, så da er det ikke jeg det går utover enda.

    Jeg er så lei av å lese om folk som spør; "hvorfor vil du ødlegge ungdomstiden din"? Dette er voksne mennesker, som til og med har barn selv som ofte sier. Er det virkelig det dere mener om barna deres? At de har ødelagt livene deres? Har man ikke lenger et liv når man blir foreldre? Jeg klarer ikke helt å forstå hvordan noen kan spørre om noe sånt, og samtidig mener de at de er gode foreldre. Hva med å fokusere litt mer på deres egne barn, enn å bry dere så mye om andre sitt liv? Det er ikke alle som har behov for å feste hver helg, reise jorden rundt og bare sove lenge i helgene. For noen har livet litt andre verdier.



    For det første når man blir gravid som 16 åring for eksempel, så har man faktisk nok å tenke på. Man trenger ikke at alle andre (kanskje de som er på alder med sine egne foreldre) skal snakke bak ryggen, stille masse teite spørsmål og være negativ til alt. Er man 16 når man blir gravid, så vet man faktisk selv at man er ung, man trenger ikke at alle andre skal fortelle det.

    Jeg ser det er veldig mange som føler at de ikke har "lov" til å glede seg til babyen kommer når man er ung, og sånn følte jeg og det. Det er liksom en skam det å være gravid så ung, så da bør man absolutt ikke være glad over graviditeten i det hele tatt. Man skal ikke kunne ta magebilder, og vise magen stolt frem. Dette er noe man må være minst 20+ for å gjøre (kanskje helst 25+). Gamle gravide (ja, jeg sier gamle.. man har jo allerede satt unge mødre i en bås) trenger ikke bevise at de klarer ting hele tiden.



    Jeg var på mange ultralyder med Madelen, og jeg fikk alltid et "Oi" eller et sjokket ansikt når de leste alderen min fra journalen. Jeg ble spurt hver gang om jeg røykte mens jeg var gravid (fordi Madelen var liten), og ble alltid minnet på at jeg ikke måtte drikke alkohol. Selv om jeg var ung, så var jeg faktisk ikke dum. Det finnes grenser for meg og liksom. Jeg fikk og en del beskjeder om at det var veldig vanlig at barnefaren ikke ville være i bildet når vi var så unge, så dette måtte jeg vite.

    Jeg lurer virkelig på hva som får folk til å si så mye stygt til folk bare på grunn av alder. Gir du som er 25 eller 30 mer kjærlighet til barnet ditt? Har ikke hjertet blitt fullt utvokst enda når man er 16? Samfunnet vi lever i er et merkelig sted. Her fokuserer man stort på mobbing på skolen (av andre barn), men når voksne mennesker sitter bak en skjerm og hakker ned på mennesker som kunne vært barna deres, da er det noe som er hakkende galt. Er det rart barn mobber, når foreldrene sitter å mobber selv.

    Alle kan argumentere med at man må ha utdanning, hus, bil, være gift osv før man får barn, men nå er det ikke alltid sånn. De som blir gravide før de er 18 år blir som oftest ikke planlagt gravide. Er det da mer ansvarlig å ta abort? Jeg må da ærlig si at jeg syns det er mye værre når folk på 20 tar abort fordi de vil helst ut å reise og ha det gøy noen år til. Jeg mener det at man skal ta ansvar for det som har skjedd, for alle vet da hva som kan skje når man har sex. Viss man vil kan man være minst en like god mor som noen eldre.



    Det er klart det aller beste er å ha tingene i boks før man får barn, men de aller fleste klarer seg helt fint for det. Selv om man kanskje har litt dårlig økonomi i starten, så har man råd til det man trenger. Det er kanskje ikke alle som kan spise dyre middager hver dag, reise på utenlandsturer hvert år og kjøpe nett det de vil, men jeg tror ikke det er alle eldre som kan det heller. Man gjør det beste ut av situasjonen man har, og det burde holde i massevis. Man kan ikke komme å si at noen er dårlig mor fordi man prøver hardt. Det er ikke så vanskelig som det høres ut å fortsette på utdanning selv om man har barn. Man får til det meste, og det finnes mange muligheter nå til dags.

    Så til alle dere som elsker å sende stygge blikk eller skrive stygge kommentarer bare på grunn av alderen til en person, kanskje dere skal tenke dere litt mer om neste gang. Hva er det som gjør det så mye bedre? Du er vel bare hundre ganger verre bare du tenker tanken på å gjøre noe stygt. Du oppnår helt sikkert ikke så mye mer glede ved å være slem med andre? Da må man i så fall ha det fryktelig vondt med seg selv..




    Hvor gammel var du da du fikk barn?

     

    #mammablogg #ungmamma #meninger

     

    Personlig; hva skjedde?

    Jeg husker en gang for lenge siden. Jeg var en glad og positiv jente, med mye energi som varte dagen lang. Jeg elsket å være sosial, og hadde mange venner. Jeg var utadvent, og var ikke redd for så mye. Hva skjedde med den jenta??.. Jo, det skal jeg si.. "life took me".

    Jeg begynte på videregående, og merket allerede da at ting forandret seg. Jeg hadde jo kjæreste, så jeg tilbragte så klart mye tid med han. Jeg hadde og en fantastisk klasse, og hadde det bra. Jeg merket jo det at ting forandret seg, men det var ikke negativt på den måten. Jeg ble jo og gravid den andre delen av første året mitt, og da ble jo livet snudd på hode. Jeg klarte meg likevel bra, og fullførte skolen med lite fravær.

    Til høsten igjen så begynte jeg på skole, men det gikk ikke mange dagene før jeg måtte ha bare hjemmearbeid. Jeg var mye dårlig, og klarte ikke gå på skolen. Tiden gikk, og jeg fikk verdens nydeligste prinsesse. Tiden etter fødsel gikk som smurt, og vi hadde mye besøk av både venner og familie hele tiden omtrent (noen ganger for mye og). Vi hadde god hjelp i de rundt oss, og vi kunne fortsatt være unge også.

    Etter permisjonen skulle jeg starte på skole igjen. Madelen var ikke mer enn 8 mnd gammel, men jeg følte meg likevel klar for å komme i gang. Jeg ville jo fullføre skole, og jeg gledet meg veldig. Første halve året gikk ganske greit, tiltross for en del fravær på grunn av migrenen var blitt litt verre. Andre delen av året var verre.. Vi hadde en liten klasse, og jeg følte aldri jeg passet helt inn. De to jeg var mest med var ikke der så mye lenger, og jeg klarte ikke helt å være meg selv. Jeg hadde jo alltid noen å være med, men jeg følte likevel ikke at jeg passet inn. Jeg var ikke like åpen og utadvent som jeg pleide å være, og følte meg litt ukomfortabel. Jeg hadde mer vondt i hodet, og hadde mer fravær. Jeg fant ut at jeg skulle gjøre mitt aller beste på skolen, og gikk ut med flere 6-ere og 5-ere (noe jeg aldri hadde hatt før). Jeg var stolt over meg selv!

    Etter sommerferien skulle jeg starte å jobbe i barnehage. Det var nok her ting begynt å gå galt for min del. Jeg følte aldri jeg passet helt inn, og klarte ikke helt å trives. Jeg hadde mange kjempe greie kollegaer, så det var ikke noe å si på. Det kan være at det var det at jeg var den yngste. Jeg tror kanskje jeg hadde trengt å være mer i lag med mennesker på min alder. Jeg ble hvertfall dårligere og dårligere. Jeg var mye borte fra jobb, og de dagene jeg var på jobb så lå jeg på sofaen hele dagen når jeg kom hjem. Hodet mitt taklet ikke det, og dette gjorde at jeg ble mer og mer usosial.

    Jeg følte meg ikke lenger som meg selv, og var mye deppa. Jeg kom meg til legen i februar, og det ble konkludert med at jeg var deprimert. Jeg ble sykemeldt, men ville begynne å jobbe 50% etter en uke. Jeg hadde så lyst å fullføre læretiden min, jeg ville få det til. Ting ble ikke bedre av å jobbe, og jeg ble bare dårligere. Jeg testet mange medisiner og behandlinger for hodeverken min. Jeg var på både MR og til nevrolog flere ganger, og de fant ikke noe annet enn at det var kronisk migrene.
    Depresjonen ble verre og verre, og nå var jeg virkelig forandret.

    Jeg begynte å finne glede i andre ting. Jeg fant ut at det å kjøpe nye ting, og bestille ting på nettet var det som gjorde meg glad. Det å få nye ting var en ren glede for meg, og gjorde dagen litt lysere. Dette ble fort til noe jeg ble avhengig av, og jeg hadde ikke helt kontroll lenger. Jeg brukte all den tid jeg orket på fritiden på Madelen, og når våren/sommeren kom ble ting litt lysere. Vi prøvde å være ute så mye vi kunne, og gikk en del på piknik. Jeg fortsatte i 50%, og gjorde mitt beste.

    Når høsten kom igjen ble ting verre. Jeg måtte gå ned til 40%, og klarte så vidt det. Jeg hadde på denne tiden en god del medisiner, og det følgte med bivirkinger også. Jeg gikk opp mye i vekt av de, og var enda mer trett. Dette var en veldig mørk tid for meg, og jeg følte meg veldig alene. Jeg ville ikke snakke om hvordan jeg hadde det, og latet fint som at ting var fint.

    I Desember fant jeg ut jeg var gravid, og måtte slutte med alt av medisiner med det samme. Dette gjorde at jeg hadde så utrolig vondt i hodet. Det var konstant i starten, og jeg følte meg helt forferdelig. Jeg ble sykemeldt noen uker, og så skulle jeg over for å jobbe på skole. Dette var helt grusomt. Jeg var kvalm og hadde vondt i hodet omtrent hele tiden, og klarte ikke få med meg noe. Jeg klarte ikke hjelpe 4 klasse med leksene en gang. I slutten av Mars fant vi ut at jeg skulle avslutte, og heller begynne igjen etter permisjonen.

    Resten av svangerskapet gikk litt opp og ned. Jeg var bedre i hode, for det var ikke så mye stress lenger. Jeg følte humøret ble bedre, og vi gledet oss til å få en liten gutt. Det var en del ekstra kontroller og sånt den siste tiden, men dette er jo noe mange gjør. Når han kom til verden gikk det mye bedre enn forventet. Den første tiden var slitsom så klart, men ting kom seg når jeg fikk medisin igjen. Jeg holdt hodet i sjakk for det meste, og det var ikke noe jeg stresset meg. Det som betydde noe denne perioden var familien min, og den tiden skulle nytes. Jeg klarte meg veldig bra helt frem til jeg startet i jobb igjen.

    Når jeg begynte i jobb igjen etter permisjonen så kom alt tilbake. Jeg merket det ble for mye for meg, og jeg var tilbake der jeg var før. Mye borte fra jobb, lite energi og jeg følte meg ikke bra. I desember klarte jeg ikke mer.. Jeg følte meg veldig syk, og hadde ikke energi. Jeg hadde vondt i hode konstant, og klarte omtrent ikke komme meg opp av sengen. Jeg ble sykemeldt, og var det til godt over nytt år.

    Jeg fant etter hvert ut at dette gav seg ikke, så jeg valgte i samarbeid med Nav og andre å avslutte læretiden min. Etter et par måneder begynte jeg å komme meg, og såg litt lysere på ting. Jeg klarte å tenke klart igjen, og tenkte veldig mye på hva jeg skulle bli. Etter mye planleggig, fant jeg ut at jeg skulle starte på Etablerer kurs, og prøve å starte egen bedrift. Jeg var veldig klar for dette, og gledet meg mye. I tillegg til dette så startet vi med oppussing av huset i samme periode.

    I starten var alt bare gøy, og jeg følte meg topp. Jeg klarte meg bra på kurset, og ting gikk som jeg ville. Men etter en stund merket jeg at jeg begynte å bli sliten, når høsten var der hadde jeg mange plager. Jeg hadde vondt i magen, hode, svimmel, kvalm, trett osv. Det var en lang rekke! Jeg tok massevis av blodprøver, og hadde mange legetimer. Det ble ikke funnet ut hva det var, men det roet seg litt etter hvert. Jeg jobbet på for å klare kurset, og det klarte jeg. Nå sto jeg på egenhånd.

    I desember begynte ting å ikke gå helt som det skulle. Kim ble permittert, husbygging kostet mer enn det skulle.. Vi hadde lite penger, og det var mye å stresse med. Jeg følte jeg hadde for mye over meg, og ble veldig sliten. Jeg vet ikke hva som skjedde, men jeg ble bare dårlige. Nett nå ser jeg ikke lys i noe tunell, og føler meg bare veldig nede. Uansett om Kim har fått jobben tilbake, så har ting gått så langt.

    Nå føler jeg at omtrent alle dagene er like gale. Jeg går med trykk i hode hele dagen, jeg ser ikke klart, blir svimmel av alt, sliter med å sovne om natten, føler jeg aldri blir uthvilt.. Jeg kunne sovet hele dagen, men det går jo ikke. Jeg må jo holde meg på beina for ungene mine. Jeg klarer ikke gjøre noen andre oppgaver for tiden, og må bare bruke alt tiden jeg har mens de er i skole/barnehage og om kveldene til å hvile. Det er tungt.. men jeg håper virkelig at ting skal komme seg snart. Lege på fredag, og da må nye tiltak til tror jeg.





    Jeg ser jo frisk ut, vel?

     

    #mammablogg #depresjon #psykisksykdom

    Fortelle til familie

    Hei hei!

    I dag tenkte jeg å fortelle litt om mine tanker og opplevelser angående å komme hjem som 16 åring å fortelle at man er gravid. Bare det å få det til å synke inn selv er i grunn mer enn nok for en 16 åring når man er gravid, det er så ufattelig mange tanker som snurrer rundt i hodet. Jeg visste faktisk ikke hvor jeg skulle gjøre av meg når legen fortalte det til meg (da hadde jeg allerede tatt en test hjemme, men den var vi helt sikker på var feil siden streken var svak). Hele livet ble forandret på bare minutter, og tankene strømmet på som bare det, men den tanken som slo meg mest var hvordan jeg skulle si det til mamma.

    Da vi kom hjem fra legen så måtte vi jo fortelle det, når man er så ung så er det ikke noe som heter at det er best å vente til det har gått 12 uker. Mamma visste jeg skulle til legen, det var hun som hadde bestillt time og gitt meg penger (men det var fordi jeg hadde vondt i magen, så vi skulle bare skjekke opp hva det kom av.. det kunne jo vært hva som helst). Jeg kommer aldri til å glemme når jeg tok opp telefonen og ringte.. det første jeg sa var at jeg ikke fikk bruk for pengene hos legen, så de kunne hun få tilbake. Da kom så klart spørsmålet om hvorfor, og da klarte jeg ikke si så mye. Jeg fikk etter hvert frem et "fordi".. Da er overraskende nok det første mamma spør om; "du er vel ikke gravid?", og jeg får frem et "jo". Etter dette var ikke samtalen så mye lengre enn at vi må snakke om det senere.
    Den neste på lista var Kim sin mamma.. Her var det ikke jeg som skulle stå for snakkingen, så for min del gikk dette mye lettere. Så klart Kim gruet seg nok noe enormt, men det måtte jo gjøres. Hun tok det veldig fint, faktisk litt for fint i mine øyne. For meg ble det litt vel mye når hun sprang på loftet samme dagen og hentet ned babyklær, og jeg klarte ikke helt å sette meg inn i den gleden så fort.

    Senere sammen dagen så avtalte min mamma og Kim sine foreldre å møtes for å snakke om dette, og vi var så klart med vi også. De hadde veldig forskjellige meninger, og jeg følte litt at vi ikke hadde noe vi skulle sagt nett der og da. Mamma var veldig på at vi virkelig måtte tenke over det, og det hadde nok mest med at hun fikk meg da hun bare var to år eldre, så hun hadde erfaring med det. Hun visste hvordan det var å måtte snu hver krone for å få økonomien til å gå rundt, og generelt hvor tungt det kunne være. Kim sine foreldre har jo adoptert alle fire av deres barn, og var så klart kommet seg godt på beina selv før de fikk barn. De hadde så klart ikke samme livserfaringen rundt nett dette, og da er det klart de såg saken fra to sider. Men heldigvis var begge parter enige om at de skulle støtte oss uansett hva vi valgte å gjøre, og det har de gjort.




    Resten av familien ventet vi litt med, utenom pappa, men han fikk mamma ansvaret med å informere. Som forventet så sa han ikke noe særlig, og det var litt av grunnen til at jeg helst ikke ville si noe. Det var jo så klart noe som innebar veldig mange følelser fra min side, og da var jeg redd for nett den reaksjonen han hadde. Det var jo i grunn ganske greit, men så hadde jeg jo så klart lyst at han skulle reagere litt mer (bare sånn for å vise at han brydde seg litt mer om meg og mitt liv).

    Etterhvert som tiden gikk så måtte jo resten av familien også få vite det, og jeg syns det var så skummelt. Jeg følte at mange snakket bak ryggen min (det er så klart ikke sikkert noen gjorde dette). Det at besteforeldre skulle få vite det syns jeg var det verste, og jeg følte jeg hadde skuffet dem. Jeg følte at de ikke syns jeg var gammel nok, og at jeg ikke var moden nok til å få barn. Det var ingen som sa noe sånt til oss, men jeg følte ikke at noen sa at vi kom til å greie det heller. Men heldigvis har vi fått støtte fra familien hele veien, og det er jeg utrolig takknemlig for.

    Vi har fått så utrolig mye hjelp helt fra starten av. Vi har fått hjelp til alt fra jobbing med hus, økonomisk, barnevakt og bare det å ha familie rundt oss så vi vet vi kan komme til. Jeg tviler på at vi hadde klart oss like bra om vi hadde bodd et sted helt uten noe familie, for de har virkelig vært en støtte for oss.

     

    #mammablogg #gravid #ungmamma

    The awful depression

    Ja, det måtte jo bare komme enda et personlig innlegg her inne. Dere som ikke har interesse av dette, kan bare se bort et øyeblikk. Jeg føler bloggen er en del av meg, og da blir det logisk for meg å dele litt av mine tanker her inne. Til og med de som ikke er så bra. De som jeg prøver å skjule for alle rundt meg. De som jeg går rundt med selv, og som tar overtaket over meg bare jeg ser bilder eller hører spesielle sanger. Det er faktisk helt utrolig, jeg kan høre på en sang og vite om jeg var lykkelig eller ikke når jeg pleide å høre på den sangen.

    Jeg er nemlig ganske langt nede om dagene, noe som er og stor grunn til at dere ikke hører så mye fra meg her på bloggen. Jeg er sliten hele tiden, og orker omtrent ingenting. Jeg føler alt går mot meg, og alt blir for masse nett nå. Jeg har begynt å se serier på tv, og det er virkelig et tegn på at jeg ikke er nett som jeg burde være. Jeg har aldri tatt meg tid til ting som det, men nå så føler jeg at jeg skyver alt annet bort, og bare stenger ute alle tankene i hodet mitt.

    Jeg pleier alltid å si at jeg har kontroll over depresjonen min nå, for jeg vet jo hva som feiler meg. Men noen ganger lurer jeg virkelig på om jeg har kontroll på noe som helst. Går det egentlig an å ha kontroll over en sykdom som han selv har? For det er jo faktisk en psykisk sykdom, og har man egenlig kontroll over sin egen psyke når man er psykisk syk?.. Jeg syns hvertfall at det letteste er å si at alt er okei, og at jeg klarer meg fint. Jeg unngår de fleste samtaler som handler om meg, for det er lettere sånn.

    De vonde tankene kan jeg ha for meg selv etter at barna er i seng. Jeg er en person som ikke klarer å få frem et ord når jeg liksom skal snakke om ting. Jeg er vant til å si "alt er helt fint, "jeg er ikke sint" eller "jeg er ikke lei meg for noe". Det føles lettere å gjøre det på den måten.

    Jeg tror det aller verste med å være deprimert er at jeg ikke vet hvorfor jeg er det. Så klart det er mye som kan være med på at det går opp og ned, men hvorfor jeg fikk det i første omgang vet jeg rett og slett ikke. Jeg merker jo det er mange ting jeg savner, og det er mye jeg har mistet litt etter litt på grunn av denne dumme sykdommen. Jeg føler jeg har mistet meg selv i det store hele, for jeg er ikke den samme personen jeg en gang var. Jeg er ikke den glade jenta som elsket alt med livet og ikke var redd for ting lenger. Det er ganske trist at min egen personlighet er borte.. Men jeg får bare lete, så kanskje jeg en dag finner den igjen.



    #depressed #mammablogg

    Personlig; Å være deprimert

    Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal begynne? Eller om jeg i det hele tatt vil begynne? Jeg tenker egentlig at jeg bare vil droppe å skrive noe som helst, og bare skjule alt inni meg. Men jeg vet at helt inners inne så er det mye bedre å få skrevet ned følelsene mine. Jeg kan ikke si jeg føler meg helt trygg på det, for jeg vet ikke hva alle dere andre som sitter bak deres skjerm tenker og sier om meg. Det kan være både positiv og negativt.. kanskje det er noen andre som sliter med de samme tankene, og trenger og høre at det ikke bare er dem.

    Helt siden jeg fikk Madelen, så har det vært noe inni meg som ikke helt har stemt. Jeg var plutselig ikke den samme som før, og jeg hadde ikke samme energien. Så klart det blir forandret når man får barn. Ting blir tøfferen, nettene blir mer slitsomme og rotet blir verre. Det er mange utfordringer med å få et barn, og det å være 17 år er nok også en av dem. Jeg har så klart ikke angret et sekund på at jeg fikk barn så tidlig, for vi har vært kjempe heldige. Vi klarer oss både økonomisk, husmessig, forholdsmessig og andre ting rimelig bra synes jeg. Men det er så klart utfordrende også.. når man ikke har utdanningen og jobb i boks, man kan ikke lenger være med venner så mye lenger og man føler seg ofte litt alene. Det var hvertfall sånn jeg hadde det!

    Jeg merket ikke at jeg var deprimert før over 2 år etter at det faktisk startet. Jeg visste ingenting om hva det var, og tenkte lite over det. Det var ikke noen rundt meg som såg at jeg ikke hadde det så bra, så da gikk det bare lengre og lengre. Det var ingen som hadde fortalt meg at dette var noe man plutselig kunne få, og det jeg forbant med depresjon var galne folk på film som satt på isolat. Jeg visste med andre ord litt for lite til å selv slite med dette. Heldigvis hadde jeg en veninne som hadde gått gjennom det samme, og sa jeg burde gå til legen. Og det er jeg evig glad for, for ellers kunne utfallet ha blitt enda verre enn det ble.

    Men når jeg først kom meg til legen, så var jeg blitt så dårlig at jeg ikke orket noen ting. Jeg ville helst ikke se folk, butikken ble noe jeg gruet meg veldig til og det aller gøyeste jeg visste var å sove leenge. Jeg såg ikke lyst på livet i det hele tatt, og satt for det meste i min egen lille boble. Det gikk så klart utover familien, og det er jo ikke rett. Jeg var veldig mye sur og grinete, og det skulle ikke mye til før jeg mistet tolmodigheten.

    Det ble litt lettere når jeg visste om hva som var galt med meg, og jeg hadde noe å forholde meg til. Jeg hadde en sykdom.. en diagnose.. og jeg visste at jeg måtte prøve å jobbe meg ut at det sorte hullet mitt. Jeg ble etterhvert bedre, og ting såg litt lysere ut. Jeg prøvde å bruke tid med den lille familien min, og finne på ting med Madelen. Jeg hadde på dette tidspunket veldig dårlig samvittighet, og følte jeg hadde feilet som mor for Madelen.. Det var jo ikke hennes feil at jeg var syk, og jeg følte meg dårlig fordi hun flere ganger såg meg gråte. Jeg måtte gjøre alt for at ting skulle bli bedre, og ting ble bedre.

    Da jeg ble gravid med Minato så følte jeg meg veldig bra. Selv om jeg var dårlig både i hodet og i bekkenet, så såg alt mye lysere ut. Jeg følte den lykken, og humøret var på plass. Jeg prøvde å bli litt mer sosial, men jeg kjente på at det var litt vanskelig for meg enda. Jeg var fortsatt usikker på meg selv, men likevel følte jeg meg lykkelig.
    Permisjonstiden var og en bra tid, og jeg trodde jeg var helt frisk.

    Da jeg begynte å jobbe igjen så merket jeg ganske fort at det ikke var noe god ide. Jeg ble dårligere og dårligere.. I første rekke var det migrenen som ble mye verre enn før, og rett før jul tok den av. Når jeg har så mye vondt i hodet, så blir jeg ikke lykkelig. Det å stå opp og føle at denne dagen blir nok uten migrene, for å så vente noen timer og migrenen er på fullt, det blir slitsomt i lengden.

    Jeg sluttet i jobben, og har bare blitt enda verre i hodet mitt. Jeg fungerer sånn halvveis, men det er bare viss jeg ikke gjør noe. Alt av fysisk aktivitet utløser hodeverken, og da er det i gang. Nå har jeg gått et halvår med migrene minst 5 dager i uken, og jeg tar jo mer migrenetabletter enn jeg skal. Jeg har fortalt dette til legen, og nevrologene sier ikke annet enn at det ikke er mer de kan gjøre. Det å vite at det ikke er noe mer som kan bli gjort for meg, og at de bare lar meg ta mer medisin enn hva som er anbefalt bekymrer meg veldig. Og tanken på å ikke klare å oppnå noe pga. at jeg har vondt i hodet, den er ikke noe god.

    Jeg begynte å handle ting på nettet oftere når jeg ikke hadde bra dager. Jeg følte da at dagen ble bedre av det, og jeg fikk en slags lykkerus hver gang jeg bestillte noe. Det ble verre og verre, og med årene har det i grunn gått for langt. Jeg hentet pakker på posten omtrent hver dag, og fikk med meg alt av nyheter som var kommet. Jeg sendte så klart tilbake omtrent like mye som jeg bestillte, men det var bare det å bestille noe i seg selv som gjorde meg glad. Dette har pågått over flere år, så det har blitt en avhengighet. Det har for det meste vært ting til ungene jeg har bestillt, men jeg har vel innsett at de ikke trenger jakker i alle farger eller det nyeste fra alle merker. Jeg har nå klart å slutte, og er faktisk utrolig stolt over meg selv. Det er utrolig hardt (jeg vet det høres ekstremt ut, men det kan sammenlignes med andre avhengigheter), men jeg har klart det. Nå er eneste gangene jeg kjøper noe når vi virkelig trenger ting, og det skal jeg klare å holde!!

    Jeg har merket at den siste tiden har vært utrolig tung, og jeg sprerrer meg selv inne i min lille sorte boble igjen. Jeg vet denne gangen hva som er galt med meg, men likevel så syns jeg det greieste er å skjule det helt. Jeg håper det bare henger sammen med B12 mangel, og at alt skal gå over når jeg får tabletter på det, for det hadde så klart vært det enkleste. Det kan være en kombinasjon av alt som foregår både med hus, kurs osv, i tillegg til høsten som kommer snikende.

    Jeg tenkte likevel det kunne være greit å få ting ned på "papiret", for jeg er en person som helst ikke snakker om følelser (jeg er mer den harde typen, hehe). Nå føler jeg ikke det er like tabu å snakke om dette som første gang jeg oppdaget det, men likevel så er det hardt å innrømme og klare å sette ord på det. Den eneste jeg har sagt til at jeg sliter nå er Kim, og det er faktisk bare fordi han oppdaget at jeg gråt (helt ut av det blå). Han spurte hva det var, og jeg klarte å hikste frem noen ord. Han forstår ikke noe av det uansett, så jeg føler det bare blir feil. Han prøvder, men i mitt hode blir alt han gjør feil.

    Jeg tipper det er flere som føler noe av det samme, og jeg håper det er noen andre som klarer å sette seg litt inn i min situasjon (eller jeg håper så klart ikke at noen andre er syke da). Jeg syns hvertfall det hjelper bare å få skrevet ned litt av det jeg føler, selv om jeg merker jeg klarer ikke skrive mer i detalj er uansett. Jeg er ikke sterk nok til dette for øyeblikket føler jeg, og jeg er ikke klar for å ta hele det store steget med å legge ut alt jeg føler og tenker inni meg.

     

     

    #mammablogg #mamma #depresjon #sykdom

     

    Back in time

    Denne blogginga mi går veldig dårlig for tiden merker jeg, og det gjør nok dere også. Jeg vet liksom ikke helt hva jeg skal skrive om nett nå, og jeg har vært en god del syk. Jeg har derfor tatt veldig lite bilder, så i dag blir det litt tilbake blikk. Jeg tenkte å vise dere bilder av meg selv fra 2006, frem til 2013. Jeg kan ikke helt fatte selv at jeg legger ut dette, men mange av bildene er jo så morsom/tragiske at de bare må deles.



    2006: Ai ai ai.. her ser dere meg som fjortis, og jeg var virkelig fjortis. Trutmunn var kulest altså!



    2007: Jeg kan ikke si jeg hadde kommet meg helt på et år, men litt voksnere var jeg faktisk blitt.



    2008: Tenk at dette året skulle jeg bli mamma, og på det første bildet er jeg faktisk gravid. Hvem i alle dager skulle tro at jeg skulle gå fra fjortis til mamma på bare noen måneder.



    2009: Her kan man faktisk se at jeg har forandret meg veldig etter at jeg fikk Madelen, til tross for smokken i munnen, var jeg faktisk mye mer voksen.



    2010: Her var jeg begynt å blogge, og prøvde meg på outfit bilder i blandt, hehe. Ville gjerne blitt så tynn igjen da, det hadde vært fint om kom av seg selv som det gjorde da.



    2011: Savner det lange håret!! og brunfargen... haha



    2012: Dette året ble det omtrent bare tatt magebilder som gravid, så jeg fant omtrent bare instagram bilder.



    2013: Bilde nr 2 er nok det nyeste bildet jeg har tatt av meg selv, på julaften i fjord.

     

    Liker dere innlegg som dette?
    Ser dere noe forandring?

    Merkeklær til barn

    Siden det er så mye snakk om disse merkeklærene til barna nå, så tenkte jeg å slenge meg på, å si min mening om dette. Egentlig forstår jeg ikke hvorfor denne debatten er blitt så stor, for er det virkelig så stort.

    Først og fremst så må jeg si at jeg er litt på begge sider av saken. Jeg så nett en debatt på tv, og syns ikke de helt klarte å forklare seg der. Jeg har sett at noen ser på skikkelige barneklær som; Reima, Lilleba, Memini, Molo osv som merkeklær, og viss dette er merkeklær så er jeg helt for det. Da kan jeg vel si at jeg omtrent bare har merkeklær til barna mine, men så ser ikke jeg på dette som merkeklær da. Og de sa på tv at man gjorde en god invistering om man kjøpte Burberry klær til en ute barnehage, da mener jeg de har misforstått.

    Yttertøy er noe jeg mener man bør bruke penger på til barn, men det bør og være fra merker som faktisk satser på gode klær. Jeg har hatt fleire Reima dresser, fordi jeg er veldig fornøyd med disse. Vi har testet mange merker, både dyre og billige, og Reima er det vi er mest fornøyd med. Jeg har og testet dyre dårlige merker, som Ticket To Heaven. Det å kjøpe disse luene til 13-1400 kroner syns jeg ikke er nødvendig, men hadde jeg hatt penger til å kjøpe mye sånne ting, så hadde jeg gjort det. Jeg har da jeg som mange andre stått å sett på disse fine luene som ligger i hyllene på Akrobaten og andre barnebutikker.

    Ullklær er noe barna trenger meste parten av året her i Norge, og de kommer jo også i merker. Jeg liker å kjøpe gode ullplagg til mine, spesielt Minato som blir så fort syk. Siden mange merker at merker som Hust&Claire, Memini, Lilleba og alle disse er feil å kjøpe, så er det vel da bedre at Minato skal gå syk hele året da, bare fordi vi ikke skal bruke skikkelige klær på han.

    Jeg har flere plagg til barna mine i både Ralph Lauren, Gant, Burberry, Kenzo osv. Dette er ikke noe jeg mener er nødvendig på noe som helst måte, men foreldre må da få kjøpe det de vil til barna sine. Vi har også hatt noen par Hunter støvler Madelen, men dette er faktisk de støvlene jeg er mest fornøyd med, og det er de Madelen liker best. Jeg liker designer klær selv, og liker og da å unne noe ekstra på barna mine når jeg er ute å reiser for eksempel. Jeg har ikke økonomi til å kjøpe en haug med klær av denne typen, men jeg tror nok det at viss jeg var rik hadde jeg kjøpe mye mer. Jeg ser på utseende på klær (hvertfall på bukser, gensere osv.), og syns merkeklærene ofte er finere.

    Det er mange som sier at det er nett samme kvalitet på dyre og billige klær, dette er ikke noe jeg har fått erfart enda. Vi har testet klær fra veeldig mange merker, og merker stor forskjell. Jeg vasker så klart klær veldig ofte, og merker det at klær fra spesielt Hm blir stygge omtrent med det samme. Men igjen så syns jeg klær fra Cubus, Lindex osv holder seg ganske bra. Jeg har og fått erfart at Ralph Lauren sine klær er ganske stive, mens Gant sine er super gode.
    Men alt i alt, så blir i hvertfall mine klær fra kjedebutikker mye fortere ødelagt enn de dyrere. Men det trenger ikke koste over tusen lappen for et plagg for å være bra.

    Jeg lurer litt på hva folk mener om Nike, Stormberg og andre sport merker, for på meg virker det som at det er greit. Men det har jo faktisk nett den samme prislappen som disse kjente barnemerkene. Det bør vel være feil dette og da, for ingen kan si at Nike klær er så mye bedre enn Lilleba, Molo osv.

    Jeg tror nok det at denne debatten begynte med at noen foreldre blir rett og slett sjalue på at andre i vennegjengen har bedre økonomi, og kan derfor kjøpe dyrere ting. For dette er faktisk foreldre som lager en big deal av. Om det er så fryktelig mye mobbing pga. dette på skoler og sånt, så forstår jeg ikke hvorfor de ikke kan innføre uniform i norge. Dette er noe jeg har ønsket siden jeg var liten, og det er noe de fleste andre land har. Det blir rett og slett for dumt å fortelle foreldre hva de skal kjøpe til sine barn. Hva så om noen vil kjøpe Moncler jakker med en prislapp på 5-6000 kr, dette hadde ikke vært noe problem viss di hadde hatt uniform på skolen.

    Viss det skal forsette sånn som dette, så må man vel kjøpe vinterklærene til barna på Sparkjøp da. Da må vel barna gå å fryse i 5 minus grader, for viss ikke så får de kritikk.

    Jeg syns ikke det er rett at man skal gå å tenke på om den og den blir sjalu når jeg kjøper klær til barna mine. Når forledrene snakker så mye om dette, så er det ikke rart at barn ned i tre års alderen bryr seg om hvilke merker det er på klærene. For viss foreldre faktisk kunne la være å bry seg med dette, så er det ingen barnehage barn som hadde kommet på av seg selv å være opptatt av om de andre hadde like bra merke på skoene sine.




    Som dere ser her så har jeg en god blanding til mine barn, og sånn kommer det til å fortsette. Ingen får meg til å slutte å kjøpe de klærene jeg vil til barna mine. Da må det i så fall være økonomien som sier stopp!

    Jeg sier bare; la folk få kjøpe det de selv vil, samme om det er dyrt eller billig. Tenk hva du vil om folk, men det går vel an å holde kjeft om det?

    Å leve med kronisk sykdom

    I dag tenkte jeg å dele enda et litt personlig innlegg med dere. Jeg har plutselig slått den skrekken fra meg når det gjelder å dele ting om meg selv som ikke er like gøy. Etter at jeg klarte å skrive om depresjonen min så er jeg ikke like redd lenger, eg tenker ikke like mye over hva andre tenker.

    Som de fleste sikkert har fått med dere så sliter jeg med kronisk migrene. Dette er så klart ikke det verste jeg kunne hatt, det jeg så klart ti ganger verre med kreft og sånne ting som det, men det er likevel ikke lett for meg. Jeg sliter med hodepine hver eneste dag, og har skikkelig migrene minst 4-5 ganger i uka. Dette tar jo på, og jeg klarer ikke leve som de fleste andre på min alder ville gjort. Jeg tar daglig tabletter som skal forebygge (og disse hjelper litt), i tillegg så har jeg tabletter når jeg får anfall. De dagene jeg gjør noe som helst mer enn å ta meg av ungene og rydde litt, så får jeg anfall. Jeg har sikkert brukt nok penger til en sydentur på et par år nå, og det bare på medisiner, legetimer, spesialister, behandling osv. Det er en utgift som er utrolig kjip, og når de i tillegg gjør feil på apoteket (så jeg må betale nesten 400 kr for en liten pakke med migrene medisin), så blir jeg ekstra lei.



    Jeg jobber 50% i barnehage nå, og hadde ikke klart noe mer. Bare disse 50% gjør meg så pass psykisk nedbrutt at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre. Det har vært en dag på jobb der jeg ikke har måttet ta noe medisin, og da fikk jeg så migrene når jeg kom hjem at jeg måtte bare legge meg med det samme. Jeg vet jo at jeg ikke kan ha en sånn jobb, og det eneste som hadde passet meg å jobbe med er hjemmearbeid med fleksibel tid. Men hvor i alle dager finner man sånne jobber uten noe særlig utdanning da? Jeg blir helt sprø av å tenke på alt dette.

    Jeg føler veldig ofte at jeg ikke strekker til når det gjelder barna, og at jeg ikke er en god nok mamma. Jeg vil så gjerne være det, men det er ikke alltid like lett. Jeg burde jo så klart greid alt selv, men det gjør jeg ikke. Jeg må ofte ha hjelp til ting, rett og slett fordi jeg har så vondt i hodet at jeg ikke vet hva som er opp eller ned. Når jeg så gjerne vil leke med barna mine, så er det ofte jeg heller må velge å bruke litt tid på å hvile mens de leker fint sammen. Jeg tenker alltid at jeg vil være ute med dem, og ha det gøy, men så blir det til at jeg ikke orker. Kim er utrolig flink med dem, og tar begge med uten at han har noe problem med det. Det er ikke noe god følelse å føle at man ikke strekker til, og klarer å gi barna nok oppmerksomhet.



    De sier til meg at det ikke er noe å gjøre med migrenen min, og at jeg må leve med det. Vi har prøvd så mye forksjellig, og jeg har vært til flere nevrologer men alle sier det samme. Jeg må bare prøve å holde en balense på det med medisiner. Jeg blir rett og slett dårlig bare av tanken, og klarer ikke se så veldig positivt på hvordan ting skal bli. Jeg vil jo ikke leve på nav, jeg er faktisk ikke 22 år en gang. Noen ganger så vil jeg bare kutte av hodet mitt, sånn at jeg føler meg så mye bedre. Da kan jeg jo ikke ha noe vondt mer, men det blir nok ikke lett den beste løsningen det heller.

    Såå, det var litt klaging fra meg idag :)

     

    Andre som har kronisk migrene?

    Stikkord:

    Det å være ung mamma

    Noen måneder etter jeg fylte 16 år fant jeg ut at jeg var gravid. Dette var så klart ikke noe som var planlagt, men vi var nok bare alt for lite forsiktige. Da jeg ble gravid hadde jeg vært i lag med Kim i 1 1/2 år ca, og vi hadde det bra. Vi (han) snakket om abort, men det var ikke et alternativ. Jeg har alltid vært i mot abort, og mener at man skal ta ansvar for alle vet hva som kan skje. Det tok en stund før det gikk skikkelig opp for oss, men etterhvert var det bare å begynne å planlegge det "nye" livet.

    Familiene våre reagerte veldig ulikt, men ingen ble direkte sinte. Alle var veldig støttende, men abort ble nevnt fra andre også. Vi var trossalt bare 16 og 17, og jeg ser nå at vi faktisk bare var barn. Når jeg nå ser på mine egne søsken og nærmer seg den alderen, så ser jeg absolutt ikke for meg at de skulle fått barn så tidlig. Fra venner var det veldig varierte holdninger, men få sa så mye.

    Da jeg gikk gravid første gang så ante jeg ingenting, jeg hadde ingen venner med barn og ingen til å gi meg tips om ting og tang. Jeg ante ikke hvilke babyting som var best, eller hvilken størrelse jeg kjøpe av babytøy. Nå er jeg med i mange forum, leser blogger osv, som er til stor hjelp. Dette var noe jeg ikke hadde hørt om før, da var det liksom bare det å snakke med folk på nettby som var kult. Jeg hadde en jordmor på sikkert nærmere 50 år til å veilede meg med diverse brosjyrer, men det hjalp i grunn lite. Jeg hadde både svangerskaps kvalme og bekkenløsning, men jeg ante ikke hvor mange uker gravid jeg var, jeg telte ca. måneder jeg.



    Jeg og Kim flyttet sammen i august 2008, ca. 3 mnd før Madelen kom til verden. Vi hadde da ingen møbler, så vi tok i mot det vi fikk. Da jeg ble gravid hadde ingen av oss jobb, eller inntekt. Kim fikk seg lærlingplass, og jeg levde på stipend penger + engansstønaden. Jeg skjønner ikke hvordan vi klarte det i starten, men vi hadde heldigvis god hjelp. Vi var så heldige at hus det fikk vi gratis, og det samme med bil. Det første året fikk vi betalt strømrekning, og jeg fikk penger av mamma i tillegg i mnd. På denne tiden var verken interiør eller nettshopping noe jeg hadde stor lidenskap for, så vi sparte nok en god del på det.

    Natten etter bursdagen til Kim (som var 19. November), gikk vannet mitt. Jeg hadde så klart ikke peiling på hvordan ting skulle skje, så jeg bare sa til Kim at jeg tror jeg tisste på meg, haha. Vi fant jo fort ut at det ikke var det, og ringte til sykehuset. Vi måtte så klart ha på sminke og fikse hår, samt rydde huset før vi kunne ringe etter ambulanse. Fødselen var mye bedre enn jeg hadde forberedt meg på. Alle hadde sagt til meg at det var helt forferdelig og jeg trodde dette kom til å bli det verste som fantes.

    20. November, kl 15.21 fikk vi verdens nydeligste datter i hendene. Vi var så stolte, og jeg følte meg ikke ung et sekund lenger. Vi ble nok begge to forandret på sekundet nett da, og det gikk endelig opp for oss at vi var blitt foreldre. Vi hadde masse besøk, og et supert opphold på sykehuset. Vi kom hjem til fyr i peisen, og store deler av familien var der for å ta i mot oss.



    I startet syns jeg av og til det ble litt masse besøk til tider, for det var folk her hele tiden, hele døget. Jeg tror nok det var mest det at vi hadde eget hus, så her var en fin plass å samles. Det er jo ikke så mange som nett har fylt 17 som har et eget hus, de fleste har kanskje en liten student leilighet. Jeg savnet nok og litt det å bare kunne gå ut med venner helt i starten, men den lysten gikk fort over. Jeg hadde i grunn mer enn nok med å ta meg av en liten en, og hadde i grunn ikke noe tid til overs.

    Jeg var utrolig lykkelig med min lille familien, og vi hadde det så bra. Vi klarte oss godt med det lille vi hadde økonomisk, men det er nok veldig mye pga. all den hjelpen vi fikk fra familien. Vi elsket begge to å se Madelen vokse og utvikle seg, og vi var kjempe stolte over henne.

    Da jeg begynte på skole igjen høsten etter var ikke alt bare rosenrødt lenger. Madelen begynte tidlig i barnehagen, sånn at jeg skulle få tatt ferdig utdanning. Jeg likte meg veldig lite på skolen, og følte ikke jeg passet inn noen sted. Jeg klarte å få bra karakterer, men hadde allerede da masse fravær pga. migrene. Jeg fullførte, og tenkte at alt skulle bli bedre da jeg startet å jobbe.
    På dette stadiet var jeg nok allerede deprimert av forskjellige grunner, men det gikk ikke opp for meg før etter jeg hadde jobbet en stund.

    Det å føle at en ikke strekker til er ikke noe god følelse. Jeg kunne ikke gå både på jobb, og fungere hjemme. Det å ha kronisk migrene er ikke noe gøy, og jeg har igrunn bare slitt mer og mer med det. Jeg ble etterhvert sykemeldt, og klarte meg da litt bedre. Men likevel så hadde jeg det tungt, og såg ikke lyst på noen ting.



    Etter å ha slitt med jobb og depresjon i litt over et år, ble jeg gravid igjen. Denne gangen var det halvveis planlagt, eller vi hadde hvertfall snakket om det, mer trengtes i grunn ikke. 17. Desember 2011 fant vi det ut, og det var hvertfall en stor glede fra min side. Kim var litt mer skeptisk, med tanke på økonomi og om vi da kunne gi Madelen alt hun trengte (eller alt hun ville ha som han sa). Jeg var nå 20 år, og følte meg veldig voksen. Jeg klarte ikke jobbe lenge, pga. jeg ikke kunne ta migrene medisinene mine.

    Da jeg sluttet å jobbe, og kunne prioritere familien, ble alt mye lysere for meg. Jeg var rett og slett glad igjen, og brukte mye tid med Madelen og på å planlegge til neste kom. Selv om jeg hadde bekkenløsning fra tidlig, så hadde jeg super masse energi plutselig. Det å merke at en mørk sky bare forsvinner er en fantastisk følelse. Jeg trodde alt kom til å være supert for alltid nå, det var hvertfall det jeg håpet på.

    Jeg merket mye til det at det var flere og flere av vennene mine som ikke brydde seg så mye lenger. Det skjedde nok en del mens jeg var deprimert, men da la jeg ikke merke til andre. Nå som jeg følte meg så bra så håpet jeg i grunn på å få masse besøk og være masse med vennene mine. Så klart hadde jeg mange rundt meg enda, men jeg ble nok skuffa over at de fleste ikke hadde tid lenger. Mange sa de skulle ta kontakt, men så skjedde det aldri.

    Til tross for dette med at jeg ikke hadde like mange rundt meg lenger, så hadde jeg en bra permisjons periode. Det er jo mer enn nok å henge fingrene i med to små, og spesielt har det vært det når Kim var på jobb. Det var og i disse periodene jeg følte meg litt mer ensom, og begynte å tenke på at jeg hadde lyst på litt besøk. Det har nok en del med det at vi fortsatt er unge, og det er ikke så mange av vennene våre som enda har fått seg barn. Jeg har fått en del nye venner med barn da, og det er utrolig fint. For dette var noe jeg savnet da jeg fikk Madelen.



    Nå nærmer jeg meg 22 år, og noen vil kanskje kalle meg en ung mor enda. Jeg har gått to år som lærlig, og har enda to år igjen. Jeg føler at jeg aldri kommer noen steder, og merker at jeg begynner å bli deprimert igjen. Det er tungt, og jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre. Jeg klarer ikke jobbe mer enn 50% i den jobben jeg har nå, men de fleste rundt meg sier jeg må fullføre det jeg har begynt på. Jeg vet virkelig ikke lenger, og har i grunn bare lyst å legge meg. Jeg er lei av å være deprimert, og hvertfall når jeg vet at jobben og migrenen er grunnen til det.


    Hvor gammel var du da du ble mamma?

     

    Selfie



    Bare fordi jeg fikk så lyst.

    Vi er ikke perfekte

    Siden det er så mye snakk om at mamma blogger og andre blogger later som de lever det perfekte liv, med ingen bekymringer, så tenkte jeg at jeg kan skrive litt om mine uvaner. Jeg har mange uvaner og er langt i fra den perfekt sunne mammaen som liksom gjør alt perfekt. Dere skjønner det at vi klarer oss veldig fint selv om barna våre ikke bare spiser økologisk mat, aldri får smake noe søtt og sånne ting. Madelen har mange lekepistoler og elektroniske duppeditter, og Minato får faktisk lov å være i et rom i 10 minutter alene viss jeg er på kjøkkenet for å ta oppvasken.

    Det er ofte jeg spiser masse usunn mat, og tar meg en sjokolade selv om det er onsdag. Jeg drikker Pepsi max nesten hver dag, for det er jammen ikke lett å slutte med det. Jeg syns rett og slett det er flaut at jeg som er "voksen" ikke bare spiser spinat og egg hver dag, for det er blitt et voldsomt press på dette med å spise sunt for tiden. Spesielt ser jeg på veldig mange blogger, at det bare blir lagt ut bilder av den sunne maten de spiser. Jeg lurer på om det virkelig er så mange som er flinke å bare spise sunt, eller om det bare er på bloggen det blir fremstilt sånn. Så klart det finnes mange av dem som gjør det sånn, og det er jo utrolig bra.

    En annen ting jeg gjør, men som jeg sjelden viser her på bloggen er at jeg røyker. Dette er ikke noe jeg er stolt over, og jeg syns ikke det er rett at det skal komme mange bilder av meg som røyker på en mamma blogg. Jeg har gjort dette siden jeg var 14 år, men jeg har klart å slutte under begge graviditetene mine (men så klart begynt igjen..). All røyking foregår så klart ute, så vet dere det og slipper å tenke mer på det.

    Når jeg er alene med barna, så bruker jeg ofte tven som barnevakt, så jeg kan få gjort litt andre ting. Det er så mye styr rundt dette med at barn ikke skal se tv osv, men her gjør jeg det sånn. Det er veldig lett å si det at barn ikke skal gjøre det og det, men det er faktisk ikke alltid like lett i vikeligheten. Jeg er heller ikke superflink til å leke med barna i mange timer om dagen, for det meste så leker de med seg selv. Så klart vi leker med dem, men jeg syns selv det at på noen dager blir det for lite.

    Når det gjelder leggetidene til Madelen er vi heller ikke alltid like flinke (dette er vel spesielt Kim som ikke er så nøye på). Vi har faste tider på barnehage dager, men i helgene kan det ofte bli veldig sent før vi får somlet henne i seng. Jeg syns det er veldig greit å ha faste tider da, men med det samme han kommer hjem så blir de brutt. Hun får og ofte lov å se litt på ipaden sin eller spille litt ds før hun legger seg.

    Det er nok en million andre ting og som ikke vi er så veldig flinke på, men dette var det jeg kom på nå. Jeg føler ikke at jeg skjuler dette på bloggen heller, men jeg har lest så mange artikler om mammablogger som "lager" det perfekte liv for seg selv via bloggen.

     

     Andre som er litt lik meg eller?

    Budsjett

    I går kveld fant jeg ut at jeg skulle sette meg ned for å lage budsjett og finne ut av hvor mye penger vi faktisk bruker. Vi tjener i grunn ikke lite, eller hvertfall ikke Kim, men likevel går alltid pengene ut. Jeg søkte litt rundt etter budsjett og sparetips, og fant sparebank1 sin budsjett mal. Jeg laset den ned og begynte å fylle inn. Jeg fikk litt sjokk når jeg faktisk såg hvor mye vi bruker på ingenting, eller unødvendige ting til oss og barna. Jeg vet jo veldig godt selv at jeg er avhengig av netthandling, og prøver desperat å venne meg av med det. Nå har jeg virkelig gått inn for det, og skal ikke kjøpe noe vi ikke har bruk for fremover. Jeg må ta en måned om gangen, og denne har jeg satt av 1500 kr til klær og sko. Dette skal brukes til en kjeledress til meg som jeg trenger på jobb, og cherroxer til barna.

    Nå nærmer det seg jo jul også, og i år skal vi klare å ikke kjøpe så dyre presanger. Jeg skal ikke skrive her hvor mange tusen vi brukte på julegaver i fjord, men den summen bør betydlig ned i forhold til hva vi får inn. I år har jeg to som skal ha julekalendere også, så jeg tror de skal få åpne pakke kalenderen annenhver dag, og så har de hver sin sjokoladekalender utenom. Matbudsjettet har jeg satt til 5000 kr, men jeg tror ikke vi bruker så mye på mat i måneden, så det får jeg se nå etter September. Vi spiser ofte hos sviger foreldrene mine, og da bruker vi ikke så mye på middager så vi ville gjort om vi bare spiste hjemme. Når Kim er på jobb også, så er det jo mat til en mindre.

    Jeg kjenner jeg er veldig klar for dette nå, og det hadde vært utrolig deilig å kunne sette av masse penger i måneden. Jeg vil jo gjerne kunne spare til ting, og spesielt til husbygging.



    Andre som er avhengig av nettshopping? Skriver dere budjsett? Noen gode tips?

    Love you





    Tihi, Kim kommer til å hate meg for å legge ut disse bildene, men jeg bare måtte. Hvor ofte er det vi tar bilder sammen liksom, sist vi tok sånne bildet var vel når vi var 15 år. Love you, kjæresten min <3

    Les mer i arkivet »Juni 2015 »Mai 2015 »April 2015
    Iselin - mamma og interiør

    Matbloggtoppeniselinbst

    Søk i bloggen

    Kategorier

    Arkiv

    Siste innlegg

    Lenker

    Bloggdesign

    Fra RRH Webdesign
    hits